Ben Kingsley finner vi i rollen som president Karzai. (Foto: Netflix)[/caption]War Machine forsøker å kaste et lys på surrealismen og hykleriet ved Amerikas rolle i krigen i Afghanistan.
Men det som gjerne vil være et humoristisk skråblikk på krig, er dessverre ikke spesielt humoristisk. Samtidig beveger filmen seg tidvis over i et mer følsomt territorium, som forvirrer mer enn det fenger i kontrast til satireelementene.
Og selv om den fra tid til annen streifer innom interessante tanker, blir helhetsinntrykket en rotete affære. Jeg har lyst til å like den, men får det ikke helt til.
Ben Kingsley finner vi i rollen som president Karzai. (Foto: Netflix)[/caption]I War Machine følger vi historien om den fiktive generalen Glenn McMahon sett gjennom øynene til en Rolling Stone-reporter.
Filmen er løst basert på historien om den virkelige tidligere generalen Stanley McChrystal.
McMahon ankommer Afghanistan for å få en ende på krigen. Med seg har han et team med eksentriske medarbeidere, og sammen må de få en oversikt over situasjonen i det krigsherjede landet. Målet: å få en slutt på krigen. Noe som viser seg å være vanskelig.
Filmen starter friskt, og har klare høydepunkter underveis, men klarer aldri helt å bestemme seg for hva den vil være.
Brad Pitt har et anstrengt ansiktsuttrykk store deler av filmen. (Foto: Netflix)[/caption]Brad Pitt har valgt å tolke McMahon som en kryssning mellom en stereotypisk militærmann og Skipper'n. Med et forvridd ansiktsuttrykk, og tilgjort, grumsete stemme, ser vi spor av Pitts tolkning Aldo Raine i Inglorious Basterds, men uten den samme sjarmen.
Pitt viser tidvis sin kapasitet som både komisk og dramatisk skuespiller, men i tiden mellom formtoppene framstår han som kunstig og karikert. Det blir for mye av det gode etter min smak, og er med på å tilføre sluttproduktet en smak av sketsj der det burde smake satire.
Utover i filmen får man et mer uironisk innblikk i McMahons følelsesliv, noe som gjør både skuespillet og rollefiguren mer interessant. Dette følelsesmessige taktomslaget harmonerer likevel ikke helt med resten av filmen.
Tilda Swinton gjør en god figur på den lille tiden hun er med. (Foto: Netflix)[/caption]War Machine er en film jeg nesten liker. Mange av enkeltscenene, og for så vidt selve premisset for filmen er i teorien god, men resultatet appellerer ikke til meg.
Det er som om blandingen av dramatikk og satire utjevner hverandre, og ebber ut i noe intetsigende.
Oppriktig komiske sekvenser tidlig i filmen, og et knippe dramatiske scener mot slutten hever opplevelsen noe. Soundtracket er også godt hele veien gjennom.
War Machine framstår til slutt som en mørk komedie i begrepets løseste forstand. For selv om den er ganske mørk noen ganger, og komisk andre ganger, så treffer den aldri de to samtidig.
Når man i tillegg kan si at den i lengre perioder hverken er mørk eller komisk, så blir effekten forsvinnende liten til slutt.
War Machine har premiere på Netflix fredag 26. mai