Konsertanmeldelse: Solange, Piknik i Parken

PUBLIKUM: ca. 3500

Joda, det tåler fint å nevnes en gang til. Solange Knowles brukte årevis på å finne seg til rette i den kunstneriske skyggen til en viss ikonisk storesøster.

Dels skyldtes det manglende kvalitetskontroll – de to første platene er ujevne, for å si det svært forsiktig – og dels en uregjerlighet vi bør takke henne for i ettertid.

For med fjorårets mesterlige «A Seat At The Table» – et intenst personlig innlegg i det pågående amerikanske Black Lives Matter-ordskiftet, lydlagt av like deler tradisjonsbevisst og framsynt R&B – gjorde hun det sylskarpt da den beste platen fra 2016 skulle kåres av klodens smaksdommere.

Selv om Piknik i Parken har stått i fare for å regne bort på sin andre av tre dager, er kontrasten til forrige helgs glisne nabofestival Norwegian Wood slående – både når det gjelder oppmøte og generell vibb. Og det skyldes jo nettopp bookinger som dette.

Å starte en halvannentimes festivalkonsert en halvtime etter oppsatt tid er naturligvis ikke noe ideelt utgangspunkt for seansen – uansett hvor lite hovedpersonen kan lastes for det.

Men så kommer de brått på – sangere, musikere og en hovedperson alle uniformert i ensfargede drakter som matcher den enkle scenepynten. Og herrejesus, så bra det låter.

«Rise» og «Weary» er subtile maktdemonstrasjoner fra et band som gjør disse låtene vel så bra som på plate.

Under i utgangspunktet gjennomnydelige «Cranes In The Sky» trekker folk rundt meg regnhettene ned over øynene – det blir for mye, helt enkelt. Selv våger jeg ikke løfte den før «Bad Girls», det første og siste tilløpet til noe som ligner likegyldighet gjennom konserten.

Etter det får vi monumentale versjoner av «Losing You», «Don't Touch My Hair» og – for første gang live – avsluttende «Borderline», for å nevne tre særlig gullkantede øyeblikk. La oss kalle det Motown-musikk for fremmedgjorte stakkarer av alle kjønn og aldre; så velspilt, gjennomtenkt og sjelfullt at det nesten ikke er til å holde ut.

Et lite trekk kan muligens anføres for en viss oppjagethet mellom låtene – forståelig nok, egentlig, ettersom det underveis avsløres at trøbbel med en flymotor forårsaket den nevnte forsinkelsen.

Men sånt blir beyond smålig. Den beste bookingen kan – for en gangs skyld – kjapt vise seg å bli den beste konserten sommeren 2017.

Og etter dette er ingen som helst tvil om hvem som er Knowles-klanens familieoverhode.