BIOGRAFI/DRAMA
«All Eyez On Me»
USA. 12 år. Regi: Benny Boom.
Med: Demetrius Shipp Kr., Danai Gurira, Kat Graham.
Hvorfor lage film om en fyr man har så liten interesse av og forståelse for som folkene bak «All Eyez On Me» tilsynelatende har for rapperen Tupac Shakur (1971-1996)?
«It’s all about the Benjamins», vøtt. N.W.A.-filmen «Straight Outta Compton» gjorde det veldig bra på kino for to år siden.
«Biografifilmer», ikke minst de om musikere, er nesten alltid skjematiske. «All Eyez On Me», lite annet enn en serie konstruerte dramatiske scenarier som skal ta oss fra A til Å i Shakurs korte liv, uten å på noe tidspunkt yte noe utover det mest nødvendige, tar dette til nye dybder.
Til og med selve innrammingen her er et slags minste felles multiplum: Tupac, i fengsel, blir intervjuet av en journalist, og har således carte blanche til å fortelle om livet sitt i kronologisk rekkefølge – og forklare seg i dramatiske, tabloidvennlige paroler.
Deretter kan filmskaperne simpelthen plotte inn «høydepunktene»:
Født i gettoen, med dertil hørende FBI-razzia på selveste julaften, til en mor (overspilt av Danai Gurira) som var politisk aktivist med forbindelser til The Black Panther Party (kred!).
Flyttet ofte som ung, fra New York via Baltimore og til Oakland i California. Likte Shakespeare, hadde en kvinnelig venn (skuespilleren Jada Pinkett, her gestaltet av Kat Graham) og ville trå de skrå bredder (følsom!).
BOY IN DA HOOD: Demetrius Shipp Jr. som Tupac Shakur. FOTO: SF Norge
Var en svart mann i en hvit bransje, inntil nittitalls-hiphopens bête noire, den grimme tjukkasen Suge Knight, kom inn i bildet (ikke at det ble noe bedre av den grunn, snarere tvert imot).
Drapet på ham, i veikrysset Flamingo Road og Kovac Lane i Las Vegas i 1996, på vei til en nattklubb etter en Mike Tyson-match, ble aldri oppklart.
Les også: 2Pac-musikal flopper på Broadway
Tupac slet i hele sitt korte liv med tydelige motsetninger det burde ligge mye godt dramatisk stoff i: Han var både «thug» (kriminell) og «revolusjonær». Han elsket både lillesøster og skytevåpen. Han var mammagutt og groupieknuller.
Som New York-kid transplantert til California personifiserte han så til de grader nittitallets hiphop-krig fremfor noen: Den mellom østkysten, som fant opp disse greiene, og vestkysten, som lærte seg å tjene penger på det.
Men akk. «All Eyez On Me» velger, eller makter ikke annet enn, å behandle dette stoffet med en TV-filmaktig harelabb, og ender opp like overtydelig som den er grunn.
Det er, trass de mange voldsepisodene, en utpreget barnslig film. Den er dessuten minimalt interessert i det som gjør at Shakur blir husket: Musikken.