DOKUMENTAR
«Whitney: Can I Be Me»
Storbritannia/USA. Tillatt for alle. Regi: Nick Broomfield og Rudi Dolezal.
Tidlig i «Whitney: Can I Be Me» får vi se et opptak fra New Hope Baptist Church i Newark, New Jersey.
Det er 1975, Whitney Houston er 12 år gammel. Hun er allerede uvanlig vakker, og synger gospel som en moden og vokalteknisk fullt utviklet kvinne (slett ikke ulikt sin mor, Cissy Houston).
Er det rart at plateselskapsmannen Clive Davis, en ekspert på nøye utklekte, fabrikkerte pop-prosjekter, fikk dollartegn i øynene da han oppdaget den unge sangstjernen tidlig på åttitallet? Ikke i det hele tatt.
Mamma Cissy fikk en mulighet til å gjøre datteren til det hun selv aldri hadde klart å bli: En «mainstream» popartist med bred appell (det vil si: appell til det hvite publikummet). Davis så sitt snitt til å gjøre med Whitney det han aldri helt fikk gjort med Aretha Franklin. Altså det samme.
Men hva med Whitney oppe i det hele? Når skulle hun få lov til å «be me»?
Houston ble sjøsatt som en fiks ferdig diva. Hun så ut som en egyptisk prinsesse på omslaget til «Whitney Houston» (1985). En hel generasjon unggutter forgapte seg i bildet av henne i badedrakt som prydet baksiden. Stemmen hennes var som en gave fra gudene. Det virket som om hun var født med den, klar til bruk.
Les også: Musikalsk havari
Hun var tilsynelatende fryktelig «classy». En kvinne av høy byrd; uplettet, kristen og amerikansk som eplepai. Først mange, mange år senere husket noen at Houston faktisk trådte sine barnesko i Newark, New Jersey, og hadde gjort seg de erfaringene som svarte mennesker i Newark, New Jersey stort sett gjør seg. Fattigdom og narkotikabruk inkludert.
«SUKSESS FORANDRER DEG IKKE. MEN BERØMMELSE GJØR»: Whitney Houston i 1999. FOTO: Tour De Force
Den britiske dokumentaristen Nick Broomfields film om Houstons tragedie (heri opptatt tragedien som fant sted etter at hun selv var død – nemlig datteren Bobbi Kristina Browns grufulle endelikt i 2015) er på ingen måte det siste ordet om denne bemerkelsesverdige og ufullbyrdede artisten.
Broomfield er for eksempel overhodet ikke interessert i musikken, som avskrives med noen magre ord om «teknikken» hennes helt innledningsvis.
Det Broomfield vil frem til, er fallet. Det startet sannsynligvis tidligere, men fikk ifølge hans versjon fart den kvelden Houston ble buet ut av sine egne under en «Soul Train»-tilstelning (forbrytelse: hun var ikke «svart nok») – og dessuten møtte sin fremtidige mann Bobby Brown.
Les også: Bobby Brown om Whitney
«Whitney: Can I Be Me» søker ikke å frata Brown all ære, slik gjenfortellingene av Houston-historien så ofte har gjort. Brown blir snarere fremstilt som en slags lekekamerat: Et menneske som Houston, «rarere enn man skulle tro», torde å være barnslig sammen med.
Den store kimen til ulykke var, ifølge Broomfields versjon, dels at popartisten Whitney ble tvunget til å være en annen enn den hun var. Og også det uavklarte forholdet hennes til «assistenten» Robyn Crawford. Hun kan ha vært Houstons livs store kjærlighet. Men en kjærlighet som måtte holdes hemmelig.
Det er denne utpreget ufullstendige filmens største svakhet at Broomfield ikke har fått Crawford i tale. At verken Brown eller moren har deltatt, er to av de mindre.
At Broomfield, som oftest svært tilstedeværende i sine egne filmer, holder seg unna, er ikke et problem. Men det tyder på at han er klar over at Whitney Houston er et tema han rett og slett ikke kan nok om til å skildre på et tilnærmet rettferdig og utfyllende vis.
«Whitney: Can I Be Me» er likevel et brukbart og gripende første forsøk. Se den gjerne, og ta med lommetørkle. Stort tristere enn dette skal det godt gjøres å få det.
