Plateanmeldelse: Lorde – «Melodrama»

Som 17-åring ristet newzealandske Ella Yelich-O’Connor musikkbransjen ut av vater.

Den indie-glaserte og popkritiske «Royals» ble ironisk nok en superhit og ga plateselskapene feber. Plutselig skulle alle finne den neste Lorde.

Halsey og Astrid S har definitivt vært god pausefyll, men nå er mamma tilbake.

Sist vi hørte henne, på «Pure Heroine» (2013), var perspektivet hennes formet av popkultur, som seg hør og bør for en 17-åring.

Fest og sorg

Men lille Lorde ville ikke ha bilene og båtene suksessen ledet til, så hun trippet ut av rampelyset og flyttet hjem til Auckland.

Fire etter er hun tilbake med festing, hjertesorg og generell livserfaring i bagasjen.

Men i en tid der alle høres ut som Lorde, er det ikke nok å bare låte som Lorde. Heldigvis får hun god hjelp av folk som Jack Antonoff (. fun og Taylor Swift) og Malay (Frank Oceans «Blonde») til å underprodusere tidsånden hun var med på å forme.

Produksjonen er selvsagt elektronisk, timingen organisk, visjonen spartansk, til tider underveldende, men den rytmiske lekenheten og de drømmende teksturene plasserer Lordes velsmurte vokal i førersetet.

Gnist og jubel

Det er dog først og fremst melodiene og fortellergnisten hennes som gjør «Melodrama» til en fargerik opplevelse.

Hun dveler mellom sorgen over sitt første kjærlighetsbrudd og en feiring av singellivet.

Vokalen svinger smidig når hun synger «we’re King and Queen of the weekend/Ain’t a pill that can touch our rush» over de jublende blåserne i «Sober».

Den hevnlystne «Writer In The Dark» har kvalitetene av Kate Bush’ grandiose sider – og ja, jeg er klar over at ikke er lov å sammenligne kvinnelige artister med Bush, men her er det påfallende likt.

Lorde er aller best når hun utfordrer popens matematikk, samtidig som hun flørter med sjangerens mest smittsomme egenskaper, som på singelen «Green Light», et berusende praktnummer rustet med årets hittil mest frigjørende og allsanginviterende refreng.

I et intervju med New York Times sa Lorde at hun er veldig bevisst på popstruktur. «60 prosent av tiden følger jeg reglene, 40 prosent av den gjør jeg det ikke».

Om hun snur på tallet neste gang, blir det så godt som perfekt.

BESTE LÅT: «Green Light»