Konsertanmeldelse: Liam Gallagher, Bergenfest

KONSERT: Liam Gallagher

STED: Bergenhus festning

PUBLIKUM: ca. 4000

Liam Gallaghers soloprosjekt svarer fortsatt et «helt sikkert, kanskje» på det alltid betente spørsmålet om Oasis kommer til å bli gjenforent.

Men et mer tvilende «tjæh» på om det er en god idé.

Uansett en bedre idé enn det den tidligere Oasis-vokalisten presterte på Bergenfests første dag.

En konsert så preget av at han har lyst på den derre gjenforeningen med storebror, at han ikke legger merke til hvor elendig han forvalter familiearven. Selv om han har kalt turneen for smått tilbakeskuende, småsmarte «As You Were».

Nye gæmliser

Litt snålt, fordi han gjorde en over middels god fremtoning under Ariana Grandes «One Love»-arrangement i Manchester halvannen uke tilbake.

Det var nesten så man begynte å tro at hissigproppen hadde noe for seg. At han kunne dra Oasis videre alene.

Historisk har Bergenfest brukt denne onsdagsspoten til artister med liv og karriere et stykke i bakspeilet, som Mark Knopfler og ZZ Top. Det må derfor anses som et mer enn subtilt blunk til de av oss som var unge på nittitallet, at festivalen nå kjører opp de største artistene fra ungdomstiden på samme tidspunkt.

I Bergen begynner det til og med med selveste Oasis, riktignok med «Fucking In The Bushes», avspilt over anlegget.

Det er derfor mer enn et blaff fra fortiden når 44-åringen kommer på og blåser av gårde i «Rock'n’Roll Star». For dem som trenger alt inn med teskje står synthene på kasser med ordene «Rock’n’Roll» malt svart på hvitt.

Like svart-hvitt er ikke Gallaghers vokal. Han ramler allerede i oppløpet til første refreng. Klarer ikke tonen i det hele tatt. Det blir ikke bedre på «Morning Glory» der han spytter ut ordene og roper vokalen helt fritt for finesse.

Så noen nye låter, introdusert som «some new songs».

For eksempel «Wall Of Glass», den nye singelen hans som er en ompahompa-rockesak som ville vært en B-side et annet sted. Slik fortsetter det over i neste låt, garasjerock med løsbass og tekstlinjen. «She’s got a spinning head/Like seeing Grateful Dead».

«Bold» er en mørk ballade som har surret rundt på YouTube noen år i diverse versjoner. Det er også den første låten som faktisk fungerer i dette skranglete settet.

Den første Oasis-låten som ikke ramler sammen er ironisk nok «D’You Know What I Mean». Den breiale over-the-top-brælete saken fra kokainmysteriet «Be Here Now». Der mestrer både Gallagher og bandet den riktige miksen av arroganse og høy gitarføring. «Slide Away» har også gode fuzzvegger, men klarer ikke helt å nå sin opprinnelige blanding av bitter sødme.

Det er også problemet med konserten.

Publikum vil høre gamle Oasis-låter. Liam Gallagher vil spille nye Liam Gallagher-låter.

Låter han ikke engang gidder å introdusere. De høres ut som Oasis-låter fra et parallelt univers. Et forferdelig mye dårligere univers.

Ferdig forlengst

Den første nye sangen han faktisk oppgir navnet på, er «Universal Gleam.» (For øvrig både en Beatlesmytologireferanse og den forkastede albumtittelen på Beady Eyes vanskelige sistealbum «Be».) Den høres ut som en seig versjon av sistelåten på «Definitely Maybe», «Married With Children», i møte med sistelåten på «(What’s The Story) Morning Glory», «Champagne Supernova».

Acapella-versjonen av «Live Forever» mot slutten, dedisert til ofrene i Manchester og London, redder derimot mye. Liam alene med trommisen på egg og publikum på refreng er sannsynligvis det nærmeste Bergenhus Festning kommer Oasis. Det er rørende, vakkert og treffsikkert på alle de riktige frihetsrockropende strengene låten ber om å få spille på.

Det er snart åtte år siden Oasis la seg selv ned. Eller Noel Gallagher sluttet. Det er mye lenger siden de sluttet å være relevante. Det er for eksempel en grunn til at fjorårets høyst severdige dokumentar «Supersonic» avslutter handlingen allerede i 1996. På høyden av seg selv og sin karriere.

Der burde også Liam Gallagher ha gitt seg.