Milan Kundera: «En fest for ubetydeligheten»

I en alder av 88 år er han altså tilbake på norsk, forfatterlegenden Milan Kundera. Det er faktisk 14 år siden hans siste roman «Et møte», imens har vi kunnet lese et par essaysamlinger i oversettelse. Men nå har forlaget funnet ut av de vil nylansere hele forfatterskapet i sympatisk pocketformat, og med omslagsillustrasjoner av Kundera selv.

Vi snakker her om et forfatterskap som strekker seg over 50 år, med høydepunktet «Tilværelsens uutholdelige letthet» som kom på norsk i 1984. Milan Kundera er tsjekkeren som emigrerte til Frankrike på 1970-tallet, og som etter den tid har vært med på å definere den særegne, mellomeuropeiske eksillitteraturen.

«En fest for ubetydeligheten» er en liten og tilsynelatende uambisiøs bok, Likevel tar den ved nærmere ettersyn opp i seg mange av de kjernetemaene som Kundera har kretset rundt i sitt forfatterskap.

Vi møter de fire mennene Alain, Caliban, Ramon og Charles i Paris. Mer eller mindre veltilpassede individer, som nå har nådd en alder der de må innse at helsen er i ferd med å bli viktigere enn karrieren, og at det er i ferd med å senke seg et visst sentimentalitetens slør over deres erotiske liv.

De stiller seg undrende til at det erotiske fokus på dagens unge kvinnekropper synes å være den bare navlen. Hva skjedde med lår og bryster? Er navlen egentlig det ultimate forsvinningspunkt?

Dette kan høres litt vammelt ut, men Kundera er slett ingen lidderlighetens apostel. Snarere er han opptatt av å vise fram hvordan selv de tilsynelatende mest elegante sosiale og intellektuelle manøvrer ofte dekker over de enkleste menneskelige drivkrefter. Også i det skeptisk/ironiske parisiske borgerskapet han skildrer så perfid presist.

Milan Kundera kan fremstå som kynisk og intens på en og samme tid, men i denne boken har han også et annet ærend: Hvor skal man finne det gode humøret i et samfunn og en kultur der mange ikke tør å spøke lenger? Der forstillelse og aktsomhet har overtatt for ærlighet og provokasjon?

For riktig å få fram poenget sitt, fletter Kundera også inn en sidehistorie om Josef Stalin og hans klakører. Heller ikke de visste hvordan de skulle forholde seg til diktatorens spøk og humoristiske innfall. Resultatet ble et system der ingen lo først.

Slik jeg ser det, er Milan Kundera en like presis samtidsskildrer i dag som for 40 og 50 år siden.

Anmeldt av: Sindre Hovdenakk