Drama / Romantikk
Everything, Everything
USA. Tillatt for alle. Regi: Stella Meghie
Med: Amandla Stenberg, Nick Robinson, Ana le la Requera, Anika Noni Rose
«Dette huset holder meg i live, men det er ikke et liv verdt å leve.»
Slik er klagesangen til 18 år gamle Maddie, som på grunn av en alvorlig medfødt immunsviktsykdom har tilbrakt hele livet innendørs i sitt hjem. Et hvilket som helst virus eller en infeksjon kan ta livet av henne, og derfor er det kun i det høyteknologiske huset, hvor alt og alle kan desinfiseres, at hun er trygg.
Regelen om evig innetid blir selvfølgelig vanskelig å overholde for Maddie når den kjekke nabogutten Olly tar kontakt med henne. Kjærligheten mellom de to blomstrer på beste SKAM-vis, gjennom sms, og internett og hemmelige besøk. Særlig Olly er et skikkelig sjarmtroll, med indie-markører som skateboard, langt hår og masse practical jokes.
«Everything, Everything» er en såkalt «Young Adult»-film, som vil si at den er ment for et publikum mellom 12 og 18 år. Filmen er basert på den bestselgende boka med samme navn («Livet er en boble» på norsk).
Tatt i betraktning at filmen appellerer mest til unge jenter, er det nesten forstyrrende å se at den gamle ideen om vakre og innesperrede kvinner, gjerne i kombinasjon med en eller annen sykdom eller forbannelse, fremdeles brukes som narrativ. Maddie er en slags videreføring av Rapunzel i tårnet, eller den sovende Tornerose» – der kvinnen skal befris, og mannen er redningen.
Når det kommer til Maddie som karakter skulle man tro at en ung jente, som aldri har satt fot utenfor sitt hjem, i det minste var litt rar. Men i stedet fremstår hun som den reneste elevrådslederen: Hun er smart, veltalende, og den eneste gangen vi ser henne bli forvirret, er når hun møter en låst bildør. Greit nok at internett kan hjelpe til med mye, men selv ikke den beste instruksjonsvideo på YouTube kan vel gjøre opp for 18 år med sosial isolasjon?
«Everything, Everything» er en moderne prinsessehistorie. Den er søt, men uten overraskelser eller dybde. Når «prinsesseforbannelsen» til slutt løftes, forsvinner – uten å avsløre for mye, også det sosiale budskapet om at det å leve med kronisk sykdom er kjipt – det eneste som kunne gjort filmen til et sympatisk prosjekt.