Konsertanmeldelse: Radiohead

STED: Oslo Spektrum

PUBLIKUM: ca. 8000 (utsolgt)

AKTUELT ALBUM: «A Moon Shaped Pool»

Å hevde at Radiohead har vært de siste 20 årenes mest essensielle band – for ikke å si et Beatles for vår tid, hva ambisjoner og gjennomføringskraft angår – er så ukontroversielt at svært få gidder.

Dels skyldes de bleiknebbede britenes opphøyde posisjon i popkulturen et enkeltstående mesterverk. «OK Computer», 20 år gammelt og behørig feiret i disse dager, er og blir et av nittallets definerende kunstverk: En slags «Sgt. Pepper» i revers, med teknologisk fremmedgjøring som fremsynt tema og en kombo av hjerne og hjerte – lyrisk såvel som melodisk – som bergtok en hel generasjon kollektive individualister.

Men vel så viktig var Oxford-kvintettens motvilje mot å servere fanbasen en «OK 2». Snarere har de fokusert på fragmentert kunstmusikk og forpint elektrorock de siste 17 årene eller så.

Rastløs natur

Og jaggu har det blitt noen klassiske album også i den retningen – ikke minst OK-oppfølgeren «Kid A» og søsteralbumet «Amnesiac».

En stor del av appellen ved en Radiohead-konsert i 2017 er at bandet – tro mot sin rastløse natur – plukker liberalt fra en etterhvert temmelig omfattende diskografi.

De mer konvensjonelt strukturerte sangene fra nittitallet forties ikke lenger, selv om settene fortsatt domineres av det mer eksperimentelle og, om du vil, kranglevorne post-milleniet.

Fjorårets «A Moon Shaped Pool» gikk forøvrig langt i å forsøke å spleise disse to identitene – med stort hell.

I Oslo Spektrum innleder de, som de har gjort hittil på turneen, med dønn vakre «Daydreaming» fra nevnte sistealbum.

Det låter hypnotisk og faretruende om hverandre, og underveis lyssettes den dunkle scenen, som med ett fremstår som et moderskip omsluttet av ildfluer. En stillferdig triumf av en start.

Den ørkenpsykedeliske flørten «Desert Island Disk» og mannevonde «Ful Stop» følger, og særlig sistnevnte strammer til energinivå og visuelt trøkk betraktelig.

«15 Step» hopper avgårde på et fint afrodriv, men blir for melodifattig til å føles som noe annet enn et hvileskjær.

Ikke så dumt, egentlig. For brått ljomer «Airbag»-riffet utover Spektrum, til publikums første betydelige jubelbrøl for kvelden. Både den og «Lucky» fremføres med en nerve og et nærvær som tilsier at de skulle vært ferskvare, ikke legendariske 20-årsjubilanter.

«All I Need», en av Radioheads mest direkte og nedstrippede låter, er imidlertid enda sterkere.

Det er i det hele tatt vanskelig å komme unna at det er sangene fra den seinere perioden som røsker denne anmelder aller hardest i hjerterota.

Det uavklarte og desorienterende fragmentet «Everything In Its Right Place» er et tidlig høydepunkt, mens travle «Identikit» er øyeblikket opptil flere benytter for å kjøpe seg en forfriskning i baren.

Thom Yorke er kort og høflig de få gangene han åpner munnen mellom låtene. Det er ikke sikkert opplevelsen ville tapt stort på noe mer kommunikasjon med publikum, men det savnes i liten grad.

I stedet blir man sittende forgapt i organismen på scenen, der særlig gitarist og altmuligtrollmann Jonny Greenwood stikker seg ut som et bærende element.

Svale, funky og lett zeppelinske «The Numbers» gir et velkomment avbrekk fra strømmen av intense inntrykk. Til sammenligning oppleves «Bodysnatchers» rotete og uengasjert. Men derfra og ut er dette en ren signingsferd.

Klassikere som «Exit Music (For A Film)» og «Reckoner» avløses av andre klassikere – ekstranumrene teller en massiv «Burn The Witch», «There There» og «Idioteque», som alle kommer i versjoner det lukter svidd av.

Nevnes må også den allsungne avslutningen «Karma Police»: Idiotsikker på papiret, magisk i praksis.

Enkelte låter savnes naturligvis – fraværet av «Let Down» er eksempelvis tungt å svelge – og smårusk i maskineriet forekommer gjennom deler av kvelden.

Likevel: Som leverandør av lydspor til disse trøblete tider, stiller Radiohead i en egen klasse. Også live.