Shakespeare blir levende

Shakespeares sonetter

Festspillene i Bergen er i gang, og i år som de siste årene er åpningforestillingen et multimediaverk. «Shakespeares sonetter» går på tvers av både former og tider. Tekster av Shakespeare, nærmere bestemt fra hans sonetter fra 1609, musikk av den amerikanske låtskriveren Rufus Wainwright, regi av stjerneregissøren Robert Wilson.

Resultatet har blitt en musikkforestilling som på det beste opphever både tid, rom og språk. Men den er ikke like god hele veien. Best er den når man skreller av alt som har med Shakespeares rollegalleri og direkte med ham å gjøre og bare lar tekster og musikk og de mange glitrende framføringene stå for seg selv.

Dette er ikke skrevet for teater, men derimot hører flere av sonettene til det fremste av engelsk poesi. Robert Wilson har imidlertid blandet sjangrene på en ironisk måte der menn spilles av kvinner og kvinner av menn og omvendt, og han leker seg med flere kjente Shakespeare-karakterer: Narren, Cupid, som svever over scenen, dronningen av England og ikke minst Shakespeare selv, som blant annet opptrer i flere mellomspill der han i samtaler med en engel opptrer i nåtida og ironiserer over seg selv og sitt.

Dette er tidvis morsomt, men ikke like heldig hele veien. Ironi er som kjent et vanskelig fag. Det er selvfølgelig lov å tulle med Shakespeare og all hans skriving om kjærlighet og død og alt det derre. Men det er nå det ikke ironiseres for mye at denne forestillingen er stor. Musikken er litt av hvert. Kvasi-renessanse-låtene er ikke så spennende, de blir stående som litt småflaue ironiske bemerkninger akkurat som de tilsvarende verbale sekvensene.

Det enestående skjer når Shakespeare-tekstene opptrer i tysk språkdrakt og i en musikkstil der man kjenner seg hensatt til Kurt Weill og tysk teater-og cabarettradisjon. Framføringene er utsøkte, og man får følelsen av at sentrallyrikk av beste merke lever videre på en helt annet planet enn der den oppstod. Det samme gjelder de delene der Shakespeare-tekstene blir gjort til melodiøse poplåter. Der skinner både tekster og musikk, og veien fra seinrenessansens England til komponistens USA på 2000-tallet er visket ut. Det er her det skapes noe nytt.