KONSERT: Bruno Mars
STED: Telenor Arena, Bærum
PUBLIKUM: ca. 23.000
AKTUELT ALBUM: «24K Magic»
Musikk er i sin essens det motsatte av terror. Men etter det kyniske og feige bombeangrepet i Manchester for to dager siden, der 22 personer – blant dem flere barn – ble myrdet under en Ariana Grande-konsert, er det umulig å ikke bli preget av mørket som truer med å strupe dette livsbejaende konseptet.
Selv var jeg tilstede da Grande spilte i Telenor Arena to uker tilbake. Det mest slående ved seansen var jo nettopp det unge, forventningsfulle publikummet – mange av dem åpenbart førstereisjenter og -gutter på konsert.
Les også: Bruno Mars og andre stjerner rystet av Manchester-terroren
I ettertid er det en enorm lettelse at elendig lyd er det mest problematiske vi vil huske fra kvelden. At noen kaldblodig har gått inn for å radere bort disse mest uerstattelige blant oss, er så urettferdig og grufullt at det ikke er til å holde ut.
Men holde ut må vi. Det kan tidvis synes hult, alt snakket om å «reise oss igjen», «stå imot frykten» og «gå tilbake til arbeidet». Noe reelt alternativ fins imidlertid ikke.
Og om noen skulle være i stand til å mobilisere musikkens helbredende kraft på stående fot, er ikke Bruno Mars – allerede en av historiens mestselgende popartister – noe dårlig alternativ.
Vel var det en stund lett å se den vesle amerikaneren som en fattigmannsversjon av Justin Timberlake – en allround-überentertainer rikere på dansemoves enn sjel.
Men fjorårets kioskvelter «24K Magic» var og er et lettbeint nesten-mesterverk; en lommejukeboks skrudd sammen så typete og energisk at det er lett å tilgi at maskinens deler – striglet grisefunk, new jack swing, åttitallsballaderi og soulmanship – har fått kjørt seg i mer innovative sammenhenger tidligere.
Mars og hans Hooligans – et meget kapabelt husband – kjører et tight løp under denne turneen, med plass til få overraskelser på settlisten.
Kvelden starter dermed dønn forutsigbart og ditto gjennomarbeidet: «Finesse» og «24K Magic» drønner skamløst utover det greit oppvarmede lokalet, og særlig sistnevnte baner vei for festen som presser seg på med låter som disko-oljede «Treasure» og den hissige James Brown-pastisjen «Perm», der band og hovedperson shower om kapp.
Store og tilbakevendende lydproblemer er som nevnt i ferd med å herpe Telenor Arenas rykte som spillested. Heller ikke i kveld slipper vi helt unna problematikken, og hovedofferet er Mars' stemme, som rett som det er synker i den soniske sementen.
Hardest rammes den i utgangspunktet rålekre smygeren «Calling All My Lovelies», der vår mann høres ut som sin egen korist snarere enn som hovedattraksjonen.
«That's What I Like» kommer i en oppbiffet og sexsyltet tapning man skal være temmelig beinhard innvendig for å motstå. «Straight Up & Down» låter veik til sammenligning, men «Versace On The Floor» gir vokalisten Bruno Mars aftenens første anledning til å skinne på ordentlig.
«Marry You» er uimotståelig gitarpop i fjærvektklassen; viltre «Runaway Baby» er minst like dum og nesten like bra.
Allsang- og mobillighterøyeblikket? «When I Was Your Man». Nedturen? En retningsløs og uthalende pianosolo de færreste kan ha hatt bruk for.
Helt til sist har han gjemt unna «Locked Out Of Heaven» og «Uptown Funk» – begge på hvert sitt vis essensielle på hans ferd opp mot de øvre artistiske skylagene. De funker som bare pokker i kveld – som forventet og påkrevd.
Bruno Mars er en av de proffeste der ute, på godt og vondt. Fyren ville på ingen måte hatt vondt av å løsne litt på det knallstramme regigrepet nå og da i løpet av disse sju kvarterene.
Som en praktisk påminnelse om musikkens livgivende kvaliteter er det her likevel umulig å krangle så altfor hardt på.
MARIUS ASP