Jacques Houdek – My Friend
Åpner som en følsom ballade med Houdeks myke, glidende stemme, men så snur han pinadø ryggen til og har blitt operasanger når han ser på oss igjen. En imponerende prestasjon sånn rent fysisk, antar jeg, men dette pompøse melodramaet har ingen retning på noen som helst måte annet enn inn i den evige glemselen. Sorry, my friend, for å bruke tittelen. Eller friends – hørtes jo ut som om det var to av deg …