Filmanmeldelse «DRIB»: Snusfornuftig satire

Norge. 12 år. Regi: Kristoffer Borgli.

Med: Amir Asgharnejad, Brett Gelman, Adam Pearson.

En kan vanskelig gå hundre prosent god for sannhetsgehalten i premisset som ligger til grunn for Kristoffer Borglis interessante, om enn ikke hundre prosent forløste debutfilm.

Men vi lever alle i en verden der virkeligheten med jevne mellomrom overgår fiksjonen, og dessuten i en verden der det norske «hvitevarebandet» Hurra Torpedo for et drøyt tiår siden plutselig våknet opp og var hovedpersonene i det amerikanske bilmerket Fords nye «content branding»-kampanje.

Det er uansett ikke så nøye. Historien om hvordan norske Amir Asgharnejad muligens endte opp på kontoret hos et reklamebyrå i Los Angeles, trenger ikke å være sann for å gjøre nytte som rammefortelling for det som er blitt en verdensvant, desillusjonert kvasidokumentar-komedie om konsument- og underholdningssamfunnets uutholdelige kynisme.

Asgharnejad, en komiker som hevder å operere i grenselandet til performancekunst (dessuten fan av Andy Kaufman), lagde for noen år siden en serie YouTube-videoer der han gikk til angrep på en dørvakt og andre folk på gaten – og prompte fikk juling. Avtalt spill eller ikke, snuttene «gikk viralt» og ble angivelig sett av en selvforaktende reklamebransjemann i de håpløses drømmenes hjemby, Los Angeles.

Brady, som han heter – aldeles ypperlig spilt av Brett Gelman – har porteføljen til en energidrikkprodusent, type Red Bull, som stadig søker etter nye og mer «umerkelige» måter å markedsføre det ubrukelige brygget på. Nå er turen kommet til noe så sexy som vold. Kan Amir gjenta suksessen fra YouTube i reklameøyemed?

Brady – en sint generasjon X-er omgitt av det han mener er drittunger – rasjonaliserer endog prosjektet ved å selge seg selv inn som en «kollapsøkonomiker»: En antikapitalist som jobber med å ødelegge systemet fra innsiden. Han er liksom for hip til å bare være nok en dølling fra noe så vulgært som reklamebransjen («du ville vel likt det dersom IS reklamerte for DRIB, du», anklager en utmattet kvinnelig kollega).

Ifølge «DRIB»s meta-myte ble Asgharnejad-prosjektet avlyst etter noen dager med fruktløst arbeid i 2014. Komikeren ble sendt hjem til Norge igjen, uten å kunne vise til stort annet enn en artig kveld med syntetisk kokain, Ambien og en ubetalt innspillingsassistent. Borglis film lanserer seg selv som et forsøk på å rekonstruere begivenhetene i ettertid.

«DRIB» (oppkalt etter produktet Asgharnejad skal reklamere for) langer ut til høyre og venstre, mot det som kan oppfattes som åpne dører: Idiotisk næringslivsterminologi, hysterisk internettkultur, kjendiseri, kapitalisme, mediene, reklame, «drømmefabrikken» Hollywood og den digitale «innholdsøkonomien». Det vil si kontemporær kultur som sådan.

Den postulerer at å jakte på det autentiske er en meningsløs aktivitet i en verden der alt er falskt – eller straks på vei til å bli det – og enhver original idé bare er én telefonsamtale unna å bli kjøpt opp og tømt for mening.

Dette er ikke en ny eller unik kritikk, og Borgli smører den for tynt ut til å rettferdiggjøre en halvannen time lang film. Meta-grepet der Borglis «fiktive rekonstruksjon» ved flere anledninger blir avbrutt av «bloopers» og regissørens intervju med sitt eget objekt, funker bare sånn halvveis. Filmspråket er stort sett flatt som i en reality TV-serie. Det er sikkert med overlegg, men medfører også at filmen mister energi etter halvgått løp.

På den annen side: Med Pepsi-fadesen med Kendall Jenner ferskt i minne, er det ingen tvil om at den dype forakten filmskaperne legger for dagen for de «kreative bransjene» den lever side om side med (og av), har røtter i idiotisk virkelighet. Om «DRIB» ikke en fryktelig original, er den i alle fall betimelig.

Historien hadde trolig vunnet fokus – og kritikken presisjon – på å bli kortet ned (det aller mest overraskende med «DRIB» er at den ikke er en TV-time på VICE Media).

Men det går tid mellom hver gang en debuterende norsk regissør demonstrerer en såpass vital kontakt med sin egen tid som Borgli gjør i «DRIB».