Konsertanmeldelse: John Mayer, Oslo Spektrum

KONSERT: John Mayer

STED: Oslo Spektrum

PUBLIKUM: ca. 6000

AKTUELT ALBUM: «The Search For Everything»

Hva skjedde med John Mayer? Etter en årrekkes herjing i rampelyset, både som hitmaker, profilert kåtskalk og aspirerende gitargud, var det som om luften gikk ut av karriereballongen.

Fjoråret tilbragte han i stor grad med å jamme med på Grateful Dead-låter i det lavskuldrede hyllestprosjektet Dead & Company. Og med unntak av et og annet enkelstående samarbeid – det mest slående med geniet Frank Ocean – har det inntil i forrige måned vært få innspilte livstegn de siste par årene.

Kanskje like greit: Som plateartist treffer Mayer omtrent like ofte som han bommer. Min personlige favoritt er den allerede 11 år gamle «Continuum», der hans blåøyde og tålmodige tilnærming til soultradisjonen resulterte i et elegant og rørende voksenpopalbum.

Den ferske utgivelsen «The Search For Everything» er til sammenligning en ujevn affære: Selvmedlidende tekster og sedat rootspop slentrer uengasjerende avgårde, uten så altfor mange minneverdige avstikkere underveis.

Men det er jo live John Mayer har klart størst kunstnerisk vingespenn. Som formidler, sjarmør og scenepersonlighet overvinner han sine konseptuelle begrensninger – sist erfart av undertegnede da han gjestet samme arena i 2013.

Fire år senere er det nok en gang et sittende Oslo Spektrum som hilser Mayer og bandet velkommen. «Belief» åpner ballet skarpt og småstivt, men oppturen er allerede et faktum under påfølgende «I Don't Trust Myself», som brenner sakte og seigt, i beste betydning av ordene.

Kveldens første nærbilde kommer under den sprudlende soulpastisjen «Something Like Olivia» og utløser hvining blant publikum, mens «Slow Dancing In A Burning Room» og Katy Perry-hyllende «Still Feel Like Your Man» ivaretar den erotiske energien i musikalsk praksis.

Kveldens konsert er delt inn i definerte etapper – fullt bandoppsett avløses av strekk med hovedpersonen solo og i krafttrioformat, flankert av det nærmest komisk dyktige tospannet Pino Palladino (bass) og Steve Jordan (trommer).

På egenhånd gjør Mayer en lett rutinepreget «Daughters». «Stop This Train», Mayers egen «Harvest Moon», er langt mer levende, komplett med plystresolo og acapella-strekk. En halsbrekkende «Neon» gjør opp for den høyt fan-elskede, men ikke akkurat banebrytende coveren av Tom Pettys «Free Fallin'».

Triosegmentet sparkes noe stivbeint i gang med en introduksjonsvideo(!). En røskende «Wait Until Tomorrow» og hypnotiske «Vultures» reiser imidlertid kjerringa, tross merkbart vokalslit. Og fortsatt gjenstår prima versjoner av flere gromlåter med fullt band – særlig «Helpless» og «Dear Marie» kommer med en energi som totalt feier studioinnspillingene av banen.

Dynamikken og variasjonen i settet gir få pusterom for å kjede seg. Og bandet er ellevilt kapabelt. Men aller viktigst er Mayers tilstedeværelse, der han balanserer humoristiske innfall med en nyvunnet varme og ydmykhet.

«I love being older», sier han på et punkt, og bedyrer at musikalske tidsreiser interesserer ham mer enn platesalg om dagen. Han lurer i alle fall meg.