Bokanmeldelse: Frida Nilsson: «Ishavspirater»

Frida Nilsson skriver frem et spektakulært landskap, forunderlig kjent og ukjent på samme tid. Boka er et naturmagisk og underholdende pirateventyr, men også en hyllest av kystliv og selvberging. Det gir originalitet og dybde til spenningshistorien.

Lillesøsteren til Siri tas til fange av piraten Hvithode. For første gang våger noen å oppsøke piratenes øy: nemlig Siri. Ferden er strabasiøs, aller mest på grunn av det røffe klimaet og naturen. Kulde, havis, snø og folk med pengemoral klarer nesten å stoppe Siri.

Vår heltinne bikker over til å bli en superhelt idet hun takler den ene utfordringen etter den andre i kapittel etter kapittel. Boka har vært julekalender i Sveriges Radio, og jeg kan se fordelene ved å dele opp fortellingen. Leser man boka i ett jafs, kan barnet Siri fort bli for uovervinnelig.

Siri har lært av faren sin å ha respekt for dyrene og økosystemet, som menneskene er en del av. Dette er en perfekt bok for dyreelskere. Balansen mellom fantasy og fantastiske dyr fra virkeligheten er hårfin, og gjør at man lar seg fascinere av naturen på nytt. Hvalene som samler seg utenfor havna på øya Blåvik. Havfruebabyen som bor alene i en grotte. Fangstkvinnen som bor i et skur i isødet og jakter på hvite ulver med tenner lange som kniver. Alle sjøpapegøyene og havedderkoppene – er de ekte eller oppspinn?

Selvbergingskunnskaper, moral og en god porsjon flaks redder Siri. Eller kanskje er det ikke flaks. Selv er hun overbevist om at alt det gode vi gjør, kommer tilbake. Og det er handlingen i boka et håndfast bevis på.

Leveregelen er fin å ta med seg videre etter endt lesning, det samme er landskapet og respekten for naturen. Da får det heller være at hovedpersonen framstår som i overkant rank og ren.