Familiefilm / Animasjon
USA. 6 år. Regi: Kelly Asbury
Norske stemmer: Josefine Pettersen, Svein Østvik, Edward Tobias Schultheiss, Lars Sundsbø, Fredrik Paasche, Per Skjølsvik, Lise Mæland, Tiril Heide-Steen, Anders Hatlo.
«Smurfene – Den hemmelige landsbyen» har satset hardt på norske stemmer ved å hente inn kjendiser som Svein Østvik («Charter-Svein») og Josefin Pettersen (Noora i «Skam») til å dubbe den norske versjonen. Det hjelper lite når filmen ellers er søvndyssende ensformig og uten fnugg av originalitet.
Fikk du med deg: Josefine Pettersen fra «Skam» til smurfefilm
«Den hemmelige landsbyen» begynner med en eksistensiell krise. Mens alle smurfene i den lille smurfelandsbyen har navn som beskriver hva de er – som bakesmurf, gammelsmurf, brillesmurf, politismurf, klønesmurf og psykologsmurf (!), har smurfelandsbyens eneste jentesmurf, Smurfeline, ikke noe navn som beskriver henne på samme måte.
PÅ EVENTYR: Smurfene i «Den hemmelige landsbyen»
Fra manusforfatterens side kan grepet sees som et innspill i en debatt om hvordan kvinner først og fremst er noe i kraft av sitt kjønn, dernest ut ifra hva de er og hva de kan. Men så langt har denne filmen neppe tenkt. Filmens poeng er bare at Smurfeline er litt utenfor fellesskapet.
Når Smurfeline får mistanke om at det finnes andre smurfer utenfor landsbyen får hun med seg Brillesmurf, Heftigsmurf og Klønesmurf på en leteekspedisjon. Turen går gjennom Alice i eventyrland-inspirerte drømmelandskap – med aggressive blomster, selvlysende kaniner og ildsprutende dragefluer. Dette høres spennende ut, men er omtrent like stimulerende som å se på en skjermsparer. Alt du kan se for deg skje, skjer. Det er underjordiske gruver, nesten-drukning i fossefall, samt heseblesende klappjakt med den onde trollmannen Gargamell i hælene.
Les mer: Smurfene avslørt som totalitære
Gargamell er filmens eneste humoralibi – og et mislykket et. Det skyldes ikke Charter-Sveins dubbing, men de slappe og forutsigbare replikkene han har fått tildelt. Hver gang Gargamell eller gribbefuglen hans slår seg, dukker det opp stjerner rundt hodene deres. Er ikke animasjonsfilmen ferdig med denne typen effekter?
Å se Smurfene er som å ta en tur på McDonald’s. Du vet nøyaktig hva du får, det er ingen eksperimentering eller overraskelser. Når du bare skal ha en burger og pommes frites kan det være greit. I en halvannen times barnefilm er det nitrist.