Konsertanmeldelse: Julie Bergan

KONSERT: Julie Bergan

STED: Rockefeller, Oslo, Bylarm

PUBLIKUM: ca. 1000

Ingressen er ment som et kompliment.

Bergans blikk er vilt fokusert. Bevegelsene hysterisk kontrollerte. Tilstedeværelsen i musikken ekstrem, på grensen til det maniske.

Hun er overbevisende til det selvutslettende.

Alle som har hørt 22-åringen på Karpe Diem-coveren «Attitudeproblem» vet at Bergan dessuten kan være en strålende rapper. At hun har en holdning og utstråling som kan få enhver til å klappe igjen.

Jeg tør ikke tenke på hvordan hun hadde vært som lærer.

Live er hun like mye en rocker som en popartist. En ustanselig maskin. Utfordringen er at alt annet på scenen også er maskiner.

Ingenting galt med maskiner, men det virker som en pussig vits med de tre bandmedlemmene som åpenbart gjør noe.

Det er bare uklart hva.

Gitaristen, for eksempel, får omtrent like mye sonisk avkastning på det han gjør som Paul Waaktaar-Savoy får i videoen til «Take On Me».

Fri for musikere kunne Bergan lettere bygget opp showet rundt kun seg selv, og ikke rote det til med bandmedlemmer som sikkert spiller, men som mest oppleves som obligatorisk staffasje.

Ikke minst siden Skien-jenta har blitt en så stor stjerne at hun kan ha med seg støttevokal på boks. Ingen reagerer på det.

Ingen reagerer heller på at de fleste sangene hennes er støpt til samme fotavtrykk: En fengslende trapbeat, en sterk liftoff – og store doser ropevokal.

Låtene fungerer hver for seg, men satt i konsertsystem overdøver de hverandres intensitet. Ørene står nedslitt tilbake.

Hun fremfører en splitter ny: «Karate». Den høres ut akkurat slik du tror den høres ut.

«Det her er så gøy» roper Bergan andpusten. «Vi trodde ikke det skulle komme noen. Og så kom det så mange!».

Så får hun med et seigt publikum på både callback-allsang og hopping. Det siste er ganske morsomt. Det første er alltid effektivt. Spesielt når det er på avslutteren, den karrieredefinerende strømmehiten «Arigato».

Det er der hun synger at hun egentlig bare prøver å ha det gøy. Det har hun.

Det er også der hun synger at hun ikke liker å velge den tryggeste løsningen.

Akkurat dét kan vi trygt diskutere.