DRAMA/THRILLER). «Elle». Frankrike. 15 År Regi: Paul Verhoeven. Med: Isabelle Huppert
En maskert mann tørker seg i skrittet, knepper igjen buksen og rømmer ut den vidåpne verandadøren. En middelaldrende kvinne ligger igjen på gulvet, med blod langs innsiden av låret. Stoisk reiser hun seg, rydder vekk glassbiter og tar seg et bad før hun bestiller take away-sushi.
Slik åpner Paul Verhoevens franskspråklige debut og hans første film på et tiår. «Elle» er ikke din typiske «rape-revenge»-fortelling. Den er nesten like lettsindig som den er forstyrrende.
Les også: Her er alle Oscar-vinnerne
Det finnes ingen fasit på hvordan et menneske reagerer på voldtekt. Michéle (Huppert) sover kanskje med en hammer ved puten og dagdrømmer om å drepe overgriperen, men ellers lar hun ikke den brutale voldtekten stå i veien for hennes daglige liv som en streng administrerende direktør i et TV-spillselskap.
Hennes øvrige fokus er å manipulere og kontrollere sine nærmeste. Hun svøper seg i umoral og har et overdrevent utsvevende sexliv, selv til en fransk karakter å være.
Det er nok absurde relasjoner her til å fylle et par år med «I gode og onde dager», men Isabelle Huppert sjonglerer det skjønnlitterære kaoset i hovedkarakteren med en enestående presisjon. Hun er blottet for sympativekkende melodrama, men hver eneste sammentrekning i fjeset hennes har noe å melde.
Hun danser fra komisk til livredd, så fra iskald til instendig. Seeren blir godt plantet i skoene til den pragmatiske Michéle, i det som tramper seg opp til å bli et pirrende psykologisk maktspill.
Selv om handlingen egentlig er en rekke klisjeer, er den orkestrert forbilledlig originalt av både Huppert og Verhoeven.
Den er skutt jordnært og intimt. Sjangermessig slekter «Elle» mer til «Basic Instinct» (1992) og den pseudo-feministiske kultkalkunen «Showgirls» (1995), enn Verhoevens mer minneverdige science fiction-satirer. Skråblikket hans finner riktig nok humoren i de mørkeste krokene her. Man skammer seg til tider over å gapskratte så kort etter de brutale voldsscenene.
«Elle» kunne selvsagt ha vært en rendyrket hevnfilm, men det selvsagte er aldri så friskt som dette. Ved å ta vendinger gjennom blant annet såpeopera og forviklingskomedie, ender den også som et spennende og til tider hysterisk underholdende karakterstudie. Slik blir hevnen enda søtere.