Filmanmeldelse «Barndom»: Grønn barndomsdal

Norge. Tillatt for alle. Regi: Margreth Olin.

Med: Ludvig, Noora, Kristofer, Uriel m.fl.

I intervjuer forut for lanseringen har Margreth Olin kalt «Barndom» en «protestfilm». En mild, men bestemt langfinger i trynet til produktivitetsorienterte politikere som helst ser at barn blir samfunnsnyttige borgere så fort som overhodet mulig.

Greit å vite. For dersom man ikke har lest disse intervjuene, og går glipp av tekstplakaten innledningsvis der det heter at «lek er barns arbeid», kan man kjapt bli «forledet» til å tro at dette simpelthen er en film om en gjeng heldige norske unger som har det dødsfett.

Vi møter de kule kidza på Steiner-barnehagen Aurora på Nesodden, og følger dem fra høsten og til sommerferien tar til året etter. Suverent mest fokus er det på seksåringene, de som på Steiner-barnehagen har det som kalles «kongeåret». Deres siste, før de skal begynne på skolen.

Olin – som i tillegg til å være den mest markante humanisten i norsk dokumentarfilm, også er blant de fremste stilistene – har forholdt seg helt passiv under innspillingen. Filmen er observerende, fri for regigrep og dramaturgi. Det handler om å gjøre barna fortrolige med kameraet, og folkene bak det, slik at de tør være mest mulig seg selv.

Klippingen er effektiv og ofte vittig. På dette feltet synes Olin å være mer av en aktiv redigerer og historieforteller. Eller forløp dette året virkelig så konfliktfritt som vi får inntrykk av?

Det kan vi ikke vite. Men det er i alle fall ingen gråt her, ingen intriger, ingen tenners gnissel og kun noen få øyeblikk av mild misunnelse («du må vente til de andre er ferdige»). Barnehagen i skogen er en visjon av pur barnlig idyll, komplett med voksne som aldri mister besinnelsen eller blir slitne. Eia kunne vi dra dit, alle som én.

Filmen konsentrerer seg i hovedsak om en liten gruppe «hovedpersoner». Vi ser mye til Ludvig, Johannes, Noora og den energiske Uriel (han liker penger og å ødelegge, sier han, men virker ikke å tatt særlig skade av disse interessene enn så lenge). De er ordentlige typer, alle sammen, og Olin – som er glad i kjærlige nærbilder – fanger dem på finfint vis.

Filmens budskap er såre enkelt og kommer til å være aktuelt i overskuelig fremtid: La barn leke. Så lenge de kan. Den tid kommer tidsnok da de ikke kan være konger i sin egen lille verden lenger.

Når jeg likevel tror at «Barndom» er den Margreth Olin-filmen som kommer til å avstedkomme færrest kronikker, færrest spaltemeter med debatter og kommentarer, er det fordi mange nok vil se den – i dens mangel på både indre og ytre dramatikk – som simpelthen en impresjonistisk dus film om noen små mennesker som har det så godt som noen små mennesker kan ha det.

Ikke noe galt i det. Men «Barndom» er ikke blitt en sånn dokumentar som du må se. Og dersom hensikten var å protestere må vel dét anses å være et aldri så lite nederlag?