KONSERT: Sigrid
STED: Rockefeller, Oslo, Bylarm
PUBLIKUM: ca. 1800 (fullt)
En stund siden en Bylarm-hype har vært så grundig forhåndsannonsert som denne. Joda, Dagny var allerede en størrelse da hun sto på samme scene i fjor. Noen har likevel klart å gjøre jobben sin, siden det eneste navnet som virkelig har surret frem til festivalen er Sigrid.
Les også: Sigrids singel utropes til årets beste
Så godt rigget er systemet, at låtene den sunnmørske bergenseren har gjort tidligere er simsalabim borte vekk fra samtlige digitale tjenester. (Unntatt NRKs Urørt-sider. Der kan man for eksempel høre Sigrids forsøk på countrypop.)
Noe som også blir poengtert av Jo Nesbø i starten. Ja, Jo Nesbø introduserer Sigrid. Uklart hvorfor, annet enn at han er begeistret. Og påstår at «Don’t Kill My Vibe» er lastet ned flere millioner ganger på Spotify.
Nok om ham.
Mer om hypen Sigrid. Innfrir den? Tja.
Den første låten er helt grei, den andre ikke like interessant. Sigrid er blid, og swagger mer enn hun danser.
Den tredje viser et symptom: Vi har med noen fantastiske poprefrenger å gjøre. Og noen strålende overganger. Og en scenepersonlighet. Mens de fleste versene er like forglemmelige og glimtvis bra som lysstoffrørene i scenografien.
Lavere enn et mikrofonstativ, men, skal det vise seg, med en stemme som er høyere enn taket i et fullsatt Rockefeller. Sjarmerende nedpå de få gangene hun sier noe mellom låtene: «Vi bare fortsette før ej begynne å synge feil.»
På en ballade to tredjedeler uti den normerte halvtimen Bylarm-konsertene varer overbeviser hun mest. Viben hennes er ikke å lage ekstraordinære låter, men å gjøre dem ekstraordinære.
Hvilket også er et moment hva bandet angår. Dette standardoppsettet med flanker av synth og trommer. Samt en stødig kar i midten som både mestrer tangenter og strenger, sammen med en dame som korer. De er bra sammen. Men litt ordinære. Sigrid er aller best når de er helt stille.
Om det er fordi arrangementene har for mange liftoffs, eller prøver å skape større bangere enn de egentlig bør være er litt uklart. Det ligger et potensiale i flere av dem, som forhåpentligvis blir finjustert framover.
«Don’t Kill My Vibe», hennes eneste «offentlige» låt føles allerede som en klassiker, selv om det bare er uker siden den kom ut i virkeligheten.
Den gjør ting med publikum på Rockefeller som sjelden har skjedd så tidlig på kvelden. Til og med trauste bransjefolk som støtter seg til plastglassene, beveger seg mer enn for bare å holde blodsirkulasjonen oppe.
Sigrid har en voldsom stemme, og et sterkt, men tidvis noe trygt låtskrivertalent.
Scenepersonligheten Sigrid, derimot. Den overbeviser virkelig.
TOR MARTIN BØE