EVENTYR
«The Great Wall»
Kina/USA. 12 år. Regi: Yimou Zhang.
Med: Matt Damon, Pedro Pascal, Tian Jing.
Matt Damon, Matt Damon – hva tenker du på?
«Du lager to for studioene, og så kan du lage én for deg selv» har lenge vært en nyttig Hollywood-maksime. Altså: Lag to dårlige filmer som tjener penger, så får du kanskje mulighet til å lage én god en som ikke gjør det, uten å bli kjeppjaget ut av byen av den grunn.
Noe slikt er det forhåpentlig Matt Damon har tenkt forut for denne. Konfrontert med CGI-eventyrhelvetet «The Great Wall» konkluderer man helst med at det må være slik. Men gad vite hva han tenker i etterkant?
«The Great Wall» er en kinesisk-amerikansk samproduksjon. Den er da også helt åpenbart myntet på et overveiende asiatisk, ungt og usofistikert publikum: En slik film som produsentene håper at skal tjene penger utenlands, og helst dø en beskjeden død hjemme.
To møkkete eventyrere (Damon ser ut som Mel Gibson i «Braveheart») på jakt etter krutt ramler over en gjeng som kaller seg Den navnløse orden. Disse holder til i og på den kinesiske mur, der de hvert 60. år blir plaget av øglelignende monstre som kalles Tao Tei.
Hvorfor hvert 60. år? Det forteller ikke filmen noe om. Men vi får vite at det var en meteoritt fra verdensrommet som «utløste kraften», som skal minne menneskene om at grådighet er en ulekker ting, og at de tallrike uhyrene blir døve i nærheten av magneter, og helt ubrukelige når de ikke kan høre monsterdronningens befalinger.
ATTENHUNDRE OG PIL-OG-BUE: Matt Damon ser bekymret ut i «The Great Wall». Det er det all grunn til. FOTO: United International Pictures.
Helt innledningsvis forteller filmen oss at det vi skal se er basert på en «legende». Sånn i fall vi skulle tro at øglemonstre som blir døve i samme rom som magneter er helt dagligdags langs den kinesiske mur.
Regissør Yimou Zhang, som lagde den langt bedre «Slaget om den forbudte by» i 2007, har så absolutt visuell fantasi. Det hjelper ingenting all den tid dataanimasjonen føles nøyaktig like falsk som den er, og de levende menneskene oppfører seg like kunstig som monstrene.
Plottet ville blitt refusert av The Disney Channel. Dialogen – en merkelig blanding av arkaisk språk og «moderne» «buddy»-kjekkaserier – er en lidelse. Skuespillet er usedvanlig semmert. Det gjelder Damon også, som ser dypt ulykkelig ut filmen gjennom.
Noe á la dette gjør han neppe igjen. Forhåpentlig kan han lage «en for seg selv» neste gang.