Sørvaag-originalen er melankolsk og følsom, med en anelse av tidlig Taylor Swift. Maria Arredondos 2007-versjon er en ren ballade. Margaret Bergers tolkning er derimot mørk og intens. Samtidig som den klarer å være rolig, håpefull og nesten sakral. Tempojusteringen gjør at låten tidvis bor i samme gate som et hvilket som helst følsomt indieband fra Brooklyn. Den går fra å være kort og vakker, til å bli lang og dyster. Dét kler både låten og Berger veldig godt.