Shontelle sin original er manisk, bitter og småsint. Åse Kleveland gjør den slentrende og lettbent. Trivelig, faktisk. I arrangement og klang en slags etterlevning fra Morten Harkets «Vogts Villa». Det er nesten som hun virker strålende fornøyd med å endelig kunne si adjø. Klevelands overbetonede norwenglish gjør helheten litt for eiendommelig og er smått forstyrrende. Det begynner lovende, men helheten blir for mye tralalala.