Selvig plasserer fremdeles egne erfaringer inn i de andres låter og historier. En seig og mollstemt sak fra en småbitter og litt slitsom sinnalåt, med tvisten om at «nå skal jeg IKKE rote det til». Introduksjonen om kona gir teksten et tydelig personlig bakteppe. Musikalsk blir det noe stillestående, med overdrevent voldsomt føleri. Og etter hvert blir de språklige bildene større enn seg selv, i jaget etter å si noe nytt med store ord og enda større løfter. Uansett er det godt gjort å få «morgengave» til å rime på «verdenshavet».