KRIM/ACTION
«MacGyver»
Amerikansk TV-serie i 22 episoder
TV2 Zebra lørdager kl. 20.00
Ikke at gamle «MacGyver» (1985-1992) var all verden å henge i grana. Serien var selve definisjonen av TV2s rike andresorteringstilbud på 1990-tallet, sendt både på ettermiddagen og etter midnatt. Tolerert – men aldri elsket – av kronisk arbeidsledige, slappe studenter og profesjonelle hasjrøykere.
Men det var i alle fall noe tilforlatelig ved Richard Dean Andersons tittelrolle – søstrene til Marge Simpson hadde som vi husker et godt øye til ham – og den godmodige sjefen hans, Pete Thornton (avdøde Dana Elcar).
Aldri noen «gønnere» på’n MacGyver, nei. Da var det bedre å lage en atombombe av mose, en tannpirker og noe snørr. «Ad hoc» var hans mellomnavn, hockeysveisen var hans varemerke.
Les også: Nye «MacGyver» svarer på slakten: – Betyr ingenting
Nye MacGyver (Lucas Till) – en spion/agent så hemmelig at selv FBI og CIA ikke kjenner til ham – er en helt annen type, og atskillig mindre spiselig. En metroseksuell jypling i 20-årene, med fønet sveis og et selvnytende glis.
Han oppfører seg mer som James Bond enn MacGyver der han hopper fra land til land og lirer av seg «wisecracks» uten en tøddel visdom, enn si humor, i seg.
Å, de er fæle, disse liksom-vittighetene! Det er ikke bare MacGyver som gjør seg skyldig i dem heller. Kumpanene Jack Dalton (George Eads, en fyr som ikke gjør stort annet enn å slå ut armene og legge an et «nei, hva holder han på med nå da!?»-uttrykk i trynet) og Tristin Mays (en datahacker på lån fra fengsel, spilt av Riley Davis) er også ansvarlige.
Amerikansk krim og action av dette dustekaliberet slipper sjelden unna elendige «onelinere». Men det blir underlig når slemmingene som skyter stopper i et par sekunder slik at vi skal kunne høre morsomhetene klart og tydelig.
Og hvor sympatisk er det egentlig at MacGyvers fortellerstemme er like uanfektet og eplekjekk selv når han tror at kjæresten er død?
GAMLE = ELDST: Richard Dean Anderson var den orignale «MacGyver». FOTO: PARAMOUNT / TV2.
Les også: Slik gikk det med «MacGyver»-stjernene
Plottene er syltynne. «Dårlig actionanimasjon for barn»-syltynne. Den «pedagogiske» hangen til å fortelle oss med tekst på skjermen hva det er MacGyver holder på med er lettere fornærmende: Vi ser en haug ledninger. «Ledninger», tekster skjermen, men pil mot ledningene. Takk. Hilsen oss idiotene.
Mays har en forunderlig evne til å redde enhver situasjon utelukkende i kraft av å taste frenetisk på laptopen sin. MacGyver gjennomfører en lungeoperasjon med en sveitsisk lommekniv. Slike ting. Det kunne vært gøy, på en dum måte, om det ikke hadde vært for at det er så kjedelig.
Det er 2017, og vi er bortskjemte med flere utmerkede TV-serier enn vi noen gang vil rekke å se (såfremt man ikke arbeider i Aftenpostens kulturredaksjon). Så det er forstemmende at amerikansk lineær TV, de såkalte «network»-kanalene, i dette tilfellet CBS, fremdeles befatter seg med skit som dette.
Les også: «MacGyver» løs igjen – nå som kvinne!
(Dog litt artig at TV2 er sitt «historiske ansvar» og sin tradisjon bevisst).
Kvalitativt sorterer nye «MacGyver» et sted mellom 1990-tallstullball som «Baywatch» og «Pacific Blue». Det er en serie som klarer å innbille seg – men ikke oss – at tiden er stått stille siden 1994. Gammeldags, og ikke på den trivelige måten.
En annen ting: Timingen er elendig. Serien utspiller seg i et klima der store deler av verden ser til USA for politisk ledelse. Slik er det som kjent ikke lenger.
MORTEN STÅLE NILSEN
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene