DRAMA
«Gold»
USA. 9 år. Regi: Stephen Gaghan.
Med: Matthew McConaughey, Edgar Ramírez, Bryce Dallas Howard.
Hva var det med denne historien som overbeviste Matthew McConaughey, som også er involvert på produsentsiden, om at det måtte bli film av den?
Muligheten til å spille en forfyllet ulykkesfugl og «fuckup» med ølmage og bar isse, kanskje, med atskillige anledninger til å grynte og stønne.
McConaughey har alltid vært en formidabelt karismatiskskuespiller, også i de årene da han bare fikk håpløse roller, med en egen evne til å virke avvæpnende selv når han overspiller. Det gjør han her. Han er likevel det beste ved denne skuffende temperatur- og formålsløse filmen.
Les også: Matthew McConaughey endrer kroppen drastisk for ny rolle - igjen
Kenny Wells (McConaughey) driver i metallutvinningsbransjen. Bestefaren hans startet firmaet, faren drev det til store høyder. Nå – «nå» er i andre halvdel av åttitallet – er det harde tider. Wells drømmer likevel om gull. Nærmere bestemt årene i Indonesia, der en bekjent – Michael Acosta (Ramírez) – har knalltro på et område langt ute i den våte jungelen.
De trenger penger, de skaffer penger. Gullrushet innfinner seg omsider, etter streiker og malaria, men berg- og dalbanen fortsetter. Den korrupte indonesiske presidenten saboterer prosjektet, kjipe Wall Street-investorer snapper dem i hælene, alltid er det noen som forsøker å lure dem.
SLITEN MANN: Med en svakhet for sigg og Seagrams 7 Crown. FOTO: NORSK FILMDISTRIBUSJON.
Wells, en mann med et betydelig farskompleks og mye dum stolthet, kjemper imot. Men også han lar gullet gå til hodet på seg. Selskapet blir børsnotert, Wells blir eplekjekk og bytter ut den sympatiske kona Kay (Bryce Dallas Howard i en sørgelig ubetydelig rolle) med en kvinne som jobber for fienden.
«Gold» er som en hybrid av «Sierra Madres skatt» (1948) og «Giganten» (1956), men helt uten tenner. Altså en glorifisert såpeopera, «Dallas» for det store lerretet. Det går bra, så går det dårlig. Det går bra, og så går det dårlig igjen. Slik fortsetter det til den på alle måter daffe slutten (filmen er løselig basert på en sann historie som få i vår del av verden vil huske).
«Gold» er ikke ille, den er ikke en gang spesielt kjedelig. Men strukturen er banal og historien forutsigbar – man blir hele tiden sittende og vente på at filmen skal komme skikkelig i gang. Så slutter den, og man tenker: «Og hva så?».
Fotnote: Lydsporets bruk av utmerket alternativrock fra åttitallet er utpreget tunglabbet. JoyDivisions «Atmosphere» skal kun brukes til å illustrere håpets endelige død, og aldri noe så prosaisk som en scene der en eks flørter med en annen mann. «Overkill», kaller man slikt.
MORTEN STÅLE NILSEN