Filmanmeldelse «Kings Bay»: Klein konspirasjon

Norsk. 9 år. Regi: Stig Svendsen.

Med: Kari Bremnes, André Sørum, Erik Hivju.

For ofte når man ser «Kings Bay» får man inntrykk av at det bare er minutter siden manusforfatter og regissør Stig Svendsen klappet sammen manualen «Hvordan skrive et krimmanus raskest mulig» og satt «Alle presidentens menn»-DVDen tilbake i hyllen.

Konspirasjonsthrilleren han har laget – satt til vår egen tid, men ellers fri diktning spunnet over Kings Bay-tragedien på Svalbard i 1962 (VG+), som kostet 21 mennesker livet og ga verden John Lyng; om enn bare til låns i fire uker – er nemlig full av det som på fint kalles «troper», og som på litt mindre fint kan kalles klisjeer.

Fikk du med deg denne? Fetteren besøkte Aksel Hennie på settet - nå har han fått Hollywood-rolle

Kari Bremnes’ hovedrolle, Harrieth «Harri» Hansen, er en klisjé allerede hun. En liksom «klassisk» journalist – singel, drikkfeldig, dårlig bak rattet i en bil som aldri vil starte, på kant med den meningsløst kjipe nyhetssjefen sin og stadig av den oppfatning av at avsløringer på papir er mer verdt enn avsløringer på nett.

Kollegaen hennes, Oscar Stokstad (Sørum), er også han en type vi har sett mange ganger før. En ung, ærgjerrig oppkomling, flink og pen i tøyet, som er å anse som en trussel helt til det viser seg at han kan brukes til å gjøre det egentlige gravearbeidet. Det vil si ta en telefon (Harrieth nøyer seg med å google).

Legg til en streng, men tilsynelatende sannhetssøkende sjefredaktør, en særs intelligent utseende professor, lite behjelpelige byråkrater og en nervøs nerd av et teknikk- og datageni, og vi har et ensemble som ikke akkurat er egnet til å interessere, enn si overraske.

Det stopper ikke ved typene heller. Som alle konspirasjonsthrillere før den har «Kings Bay» en skummel scene i et mørklagt underjordisk parkeringshus (hei, «Deep Throat»), pakker med bilde- og lydmateriale levert anonymt på jobben og hjemme, like anonyme telefonoppringninger, en medhjelper som lider en ublid skjebne og en endevendt leilighet.

Konspirasjonen? At Kings Bay ikke var en ulykke i det hele tatt. Det var kald krig, det var like etter Cuba-krisen og det var olje- og gassforekomster å sikre seg i nordområdene. Det var, kort sagt, klima for komplotter. Men hvem sto bak?

Kraften i den utrolige historien som rulles opp svekkes en hel del av at Hansen ikke rekker å avdekke så fryktelig mye for egen maskin. Hemmeligheten blir simpelthen fortalt oss – og henne – i en av sekvensene der noen tar ansvar og verbalt innprenter oss hva det er som skjer (eller skjedde).

Vi som anser at konspirasjonsteorier stort sett er tøv for gustne gutterom og voksne med for mye tid til rådighet, kommer ikke til å forandre mening. Det hadde vært til å leve med, om filmen bare hadde vært spennende. Men det er ikke «Kings Bay».

Skuespillerne gjør det beste de kan med det de har fått å jobbe med. Bremnes er tidvis ordentlig god, og dessuten grassat glamorøs selv i saueskinnsjakke, grå genser og strikkelue (hun skifter ikke antrekk før en kilde, uvisst av hvilken grunn, ber henne om å gjøre det. Da kan det ha gått dager eller uker, det er litt uklart). Det skal også sies at Tromsø i lett snøvær ser fabelaktig ut på film.

Om «Kings Bay» hadde kommet for 30 år siden, som et forsøk på å slå mynt på suksessen til «Orions belte» (1985), så kanskje. Men dette er 2017, og krimplott à la «Helmer & Sigurdson» har ikke noe på kino å gjøre.