«Dansken»s låter i denne sesongen ser ut til å forholde seg til originalen slik filmer ofte forholder seg til bøker de deler navn med. Denne versjonen er mer inspirert av den fine, tidløse og reflekterte godnattavalsetakten i originalen, enn basert på den. Tematikken er bevart, men dansken høres ut som Grünerløkka-chillerne Folk og Røvere på borettslagsmøte med brooklynmørkemennene The National. Den norske oversettelsen er samtidig en splitter ny tekst. Sist ble Speilet en blanding av veldig mye rart. Dette fungerer bedre, både på originalens og ikke minst sine egne premisser. Selvig kan gjerne fortsette i denne mørke og voksnere leia. Quite nice, indeed.