TV-PREMIERE
«Muitte Mu - Husk meg»
Norsk musikkserie i 6 deler
NRK1 lørdager kl. 22.25
Med: Nosizwe Baqwa, Øystein Dolmen, Tuva Syvertsen, Margaret Berger, Elisabeth Andreassen og Grutle Kjellson.
Her er en fordom på egen landsdels vegne: Joikens funksjon som eksotisk innslag hver gang man trenger noe «ekte» på OL-avslutninger, Melodi Grand Prix og Barne-TV, gjør at uttrykket fremdeles er noe vakkert, men uforståelig for oss sørpå. Hva den egentlig inneholder, kan det virke som ingen egentlig er særlig opptatt av.
Har du lest: Disse seriene kan du glede deg til i 2017.
Denne fjerde verden-utfordringen håndteres godt i den største satsningen fra NRK Sápmi noensinne. I løpet av tre dager skal kjendiser med mentor-hjelp komponere og til slutt fremføre sin personlige joik om noen som betyr noe spesielt for dem.
Første program plasserer Elisabeth Andreassen som en naiv, men nysgjerrig og litt nervøs elev i parkas-dress i Karasjok. Hennes mentor Sara Marielle Gaup Beaska (fra Adjagas og Arvvas) framstår etter hvert oppriktig bekymret for at det skal bli noe som helst ut av joiken. Når det serveres kaffe ved bålgropa i starten, lurer Bettan på om det er karsk. Der Beaska skal forklare nyansene i joiken, at man kan ane nyanser som peker mot slekt og familie, lurer Andreassen på om dette er akkurat som man smaker vin.
– Eller som en sosiolekt, kommenterer Beaska tørt.
Fikk du med deg: Anmeldelsen av «nye» «Nytt på nytt»: Gode nyheter.
Men hun berømmer Andreassens evner til å male ektemannen Tor Andreassen med ord. Utfordringen er at hun her skal male ham med stemmen. Altså at man joiker NOEN, ikke TIL noen. Det medfører en tradisjonsreise i båltenningsteknikker som til og med Lars Mytting ville blitt imponert av, kofter, snødriv og hundekjøring. Det høres ut som romantisering, men balanserer på riktig side. Beaska er pedagogisk klok og vennlig hjelpsom, men påpeker at Andreassens forsøk er mer sang enn joik. Måten hun hjelper resultatet fram er ikke påtvunget nervepirrende, men den siste dagen, når joiken skal være ferdig, framstår både mentor og elev som trøtte og nervøse over om «eksamensresultatet» vil bli godkjent.
Selv om dette ikke blir betonet i programmet før mot slutten, er et uventet og trist bakteppe at Tor Andreassen døde brått bare få uker etter at han får høre joiken sin.
Det gjør sluttframføringen rørende, selv om suringer kan henge seg opp i at arrangementet faller i progrock-instrumenteringsfellene som crossover-joik sliter med. Joiken står fint for seg selv som en forelsket og dramaturgisk sterk hyllest.
Mer om TV: De 20 beste seriene i 2016.
Hadde «Muitte Mu» vært produsert av feil folk, kunne det fort havnet i skjæringspunktet mellom «Skal vi joike» og «Hver gang vi joiker». I stedet er det nært og sjelden unødvendig belærende.
Castingen er ikke helt til å hoppe i sofaen av. Det går i gamle travere fra lignende serier - neste lørdag kommer for eksempel Margaret Berger til å være både på NRK og TV 2 mer eller mindre samtidig.
Når Grutle Kjellson fra svartmetalprogerne Enslaved skal prøve seg på joik om noen uker, tegner seg derimot allerede opp som et av de mest interessante programmene på norsk fjernsyn denne vinteren.
Anmeldelsen er basert på det første programmet.