Nå begynner det å bli interessant her, Denne moderne skillingsvisa begynner som vennlig boogie-woogie, men vrenges over til Led Zeppelin anno Kashmir på det tidlige vendepunktet. Morsomt, tøft, voldsomt og engasjerende. Ida Maria er hissig og utagerende brølende slik man en gang minnes at hun var. Her er det egentlig det ellers så stødige backingbandet som trekker ned. De klarer ikke å følge opp det ekstreme sinnet som vokalen ber om å sparre mot. En ropende Ida Maria krever at noen bak drar like mye på. Men for all del - Dansken sier det best selv: «For en fandenivoldskhet i den låta, som egentlig er ganske... flat».