DRAMA
«Collateral Beauty»
USA. Tillatt for alle. Regi: David Frankel.
Med: Will Smith, Kate Winslet, Edward Norton.
Det går ikke mer enn et par minutter av «Collateral Beauty» før smaken av oppkast melder seg i munnen.
Det skjer mens Howard (Smith) fremdeles er på toppen av verden, som en «poet» og «filosof» i reklamebransjen. Han holder en tale for sine ansatte og spør han dem: «What is your why?». For så å hevde at reklamens fremste oppgave er å gjøre «folks liv bedre».
Aha. Nettopp.
Men det skal bli verre, mye verre. Tre år senere er Howard komatøs av sorg, fullstendig satt på sidelinjen av sin datters død to år tidligere.
Partnerne hans i reklamebyrået – som har sitt å stri med (barnløshet, sykdom, skilsmisser) – ønsker å selge firmaet. Men de får ikke Howard i tale. Han er opptatt med å bygge dominokonstruksjoner på kontoret, for så å rive dem, sitte i lotusstilling i leiligheten i mørket og sykle midt i veibanen, mot kjøreretningen, i New York City.
Les også: Will Smith til VG om Muhammad Ali: – Et perfekt eksempel på hvordan et menneske skal være
Så hva gjør partnerne – vennene! – hans? De bestemmer seg for å leke ytterligere med Howards sårbare mentale helse.
Dette gjør de ved å leie tre skuespillere til å gestalte Kjærligheten (Kiera Knightley), Tiden (Jacob Latimore) og Døden (Helen Mirren). Disse – «de tre abstraksjonene» – er begreper Howard er så opptatt av at han har skrevet og postlagt brev til «dem» etter tragedien. (De er også en manuskonstruksjon rappet fra Charles Dickens' «En julefortelling»).
Nå skal Kjærligheten, Døden og Tiden «konfrontere» Howard i dagliglivet og på gaten. Det beste/verste som kan skje er at Howard blir erklært gal, og mister kontrollen i styret. Da kan kollegene selge, og alle bli rike (joda, de påberoper seg edle hensikter). Hurra.
Ut av dette innledningsvis tragiske og dernest diabolske premisset har regissør David Frankel forsøkt å lage et hjertevarmende drama, som han dessuten ønsker at skal fungere som en litt sexy romantisk komedie attåt (sorgarbeid-som-sjekkemulighet).
Det er gått slik det måtte gå. Spektakulært galt.
Les også: Helen Mirren (66) danket ut «The Body» i kroppskåring
«Collateral Beauty» inneholder en generøs mengde av de mest uutholdelig pinlige scenene denne anmelder har sett på kino på aldri så lenge. Det er nå så. Men filmens aller største problem er at den i sin trolig velmente iver etter å trøste ender opp med å fornærme alle som vet hva sorg er (og det vet, før eller senere, alle). Den markerer punktet der sentimentalitet og sadisme krysser klinge.
Den banale historien, med sin idiotiske postkort-kvasifilosofi, hevder i fullt alvor at den sitter på svarene på hva livet og døden og de tingene der egentlig dreier seg om. Ja, den er endog frekk nok til å be publikum om noe så umulig som å oppdage den «utilsiktede skjønnheten» i et seks år gammelt barns død.
Det er, som alle skjønner, svært vanskelig.
Lenge før den siste manustvisten inntreffer sitter man måpende i kinostolen, lammet av tanken på hvordan så mange gode skuespillere kunne finne på å si «ja» til «Collateral Beauty»s sikkert utilsiktede, men like fullt helt vanvittige smakløshet.
MORTEN STÅLE NILSEN