Eowyn Ivey
«Den glitrende snøen ved verdens ende »
Godt romanstoff som pakkes inn et forsiktig språk
Roman 500 sider
Kr. 379,-Panta forlag
Oversatt av Elisabet W. Middelthon og Marius Middelthon
Barn som blir født ute i naturen med navlestrengen festet i en trerot, ravn med menneskeøyne og kvinner med svømmehud mellom fingrene: I Eowyn Iveys fortelling om en livsfarlig oppdagelsesferd i Alaska blandes magisk realisme og historiske fakta.
Se for deg Leonardo DiCaprio i den tungt Oscar-nominerte filmen «The Revenant» og du er i Eowyn Ivys verden. Alaska-forfatteren gjorde stor suksess med sin forrige roman, «Snøbarnet», som hun attpåtil ble nominert til Pulitzer-prisen for.
I oppfølgeren, med den norskvennlige tittelen «Den glitrende snøen ved verdens ende», må hennes hovedkarakter, oberst Allen Forrester og hans ekspedisjonsgruppe, gjøre som DiCaprios «The Revenant»-karakter: vokte seg for indianere og ville dyr i et ukjent landskap.
Vi er på slutten av 1800-tallet og USA har et par tiår i forveien kjøpt Alaska fra russerne. Store deler av det nordvestlige Nord-Amerika er fremdeles uoppdaget: Det kan ligge store verdier der, kanskje gull. Russerne har flere ganger mislyktes med å kartlegge området på grunn av ugjestmild natur og fiendtlige indianerstammer. Nå er det altså Forresters tur.
Hjemme venter Forresters unge kone, Sophie, mens et barn vokser i magen hennes. Men Sophie er ingen tidstypisk husmor: hun kjenner selv på eventyrlysten og drømmer om å bli naturfotograf, til stor oppstandelse i nærmiljøet.
Romanen er bygget opp av ulike dagboknotater, rapporter og brev. Hovedsakelig er det tre fortellerstemmer: Dagbøkene til Allen og Sophie og brevene til deres grandnevø, som i vår tid kommuniserer med en museumskurator i Alaska.
Det mest interessante med Iveys roman er bruken av indianernes mystiske fortellinger om den tynne hinnen mellom det å være et menneske og et dyr. Sentralt i dette er «mannen som flyr på svarte vinger», en gammel haltende indianer, som plutselig kan dukke opp, enten til hjelp eller fare.
Det finnes flere sterke scener, for eksempel når ekspedisjonen skal jakte på en flokk gjess og oppdager en dusin badende kvinner med hud mellom fingrene, som blander seg med de flyktende gjessene.
Dessverre går ikke Ivey særlig dypt inn i disse episodene med magisk realisme, men lar dem mest henge i løse luften som pynt. Slik er det også med mange av de dramatiske hendelsene: Ekspedisjonen utsettes flere ganger for livsfare, men måten det fortelles på gjør ikke sterkt nok inntrykk.
Det samme gjelder hvor utsultne og slitne ekspedisjonsdeltagerne er: Ivey skriver hele tiden at de holder på å dø av sult, men det skildres ikke godt nok.
Problemet er nok språket. Ivey lykkes med å bygge en godt komponert roman, med imponerende grundig research, som vil underholde mange. Men språklig er hun for lite vågal: det er for rosenrødt, det blir for pent og pyntelig. Vi kommer liksom ikke helt inn i de strabasiøse og livsfarlige situasjonene.
For eksempel når følget blir angrepet av et sjøuhyre: «Mens jeg kavet i vannet, kjente jeg enda en gang skapningen passere meg. Det var svært skremmende.» Ok. Men «svært skremmende» er ikke godt nok av en forfatter. Ivey virker dessverre for opptatt av det kommersielle: å nå flest mulige lesere med et forsiktig og harmløst språk. Men innhold og språk krasjer for ofte. Det blir litt som å se «The Revenant» med romantisk panfløytemusikk til.
BRYNJULF JUNG TJØNN
Om forfatteren:
Eowyn Ivey (f.1973) har bakgrunn som avisjournalist og fotograf. Hun bor i Alaska med mann og to barn. Hennes debutroman, «Snøbarnet», ble nominert til Pulitzer-prisen. Ved siden av forfatteryrket, arbeider hun til daglig i en lokal bokhandel.