Bokanmeldelse: Bruce Springsteen - «Born To Run»

«Born To Run»

Cappelen Damm, 529 sider

Oversatt av Kjersti Velsand

At Bruce Springsteen hadde et vanskelig forhold til faren sin, Doug, er noe alle med den minste interesse for New Jersey-artistens virke gjennom snart 45 år vil være klar over.

Riktig hvor vanskelig det var, og riktig hvor livredd Springsteen har vært for å arve sin fars kompliserte psykiske sykdomsbilde (Doug ble på et tidspunkt diagnostisert som paranoid schizofren), redegjør han bredt og godt for i denne selvbiografien.

Ja, passasjene om Bruce og faren – farens sykdom, farens død, Bruce’ redsel for å arve DNA’et og depresjonene; «syndene» fra ham som i den norske oversettelsen blir kalt «fatter'n» – er til de grader «Born To Run»s beste.

Boken tar for seg hele Bruce Springsteens liv, med særskilt vekt lagt på de tidligere årene i karrieren da han kjempet for å bli hørt. Men det er utvilsomt forholdet til og arven fra faren som har vært Springsteens motivasjon for å skrive den.

En bok med ville historier og alkoholdunstende anekdoter fra 40 år på toppen av rocken hadde sikkert vært mer salgbar. Men slike finnes det tusener av, og sannheten er at det ikke er så mange «ville» historier med Bruce Springsteen i hovedrollen. Det er fordi forfatteren er et grunnleggende normalt, moralsk og skikkelig menneske. (Somble full for første gang i en alder av 22).

Han er en hardt arbeidende håndverker med stort talent, edle ambisjoner og et velutviklet «amerikansk» vinnerinstinkt, snarere enn et naturfødt geni, slik som enkelte av forbildene hans.

En innadvent kontrollfrik som har hatt vondt for å slippe mennesker og kjærligheten inn på seg (det var jo så flaut!), ja visst. Og mer alvorlig disponert for det han med et nikk til Winston Churchill kaller «den svarte hunden» – den store, bunnløse depresjonen – enn man nok har ant. (Helt nytt er dette ikke: Springsteen snakket ut om sin bruk av psykofarmaka for mange år siden).

«Born To Run» viser oss at avgrunnen mellom hvordan Springsteen ofte har følt seg og de så godt som alltid gledessprutende, optimistiske og håpefulle konsertene hans, til tider har vært gedigen.

Spesielt de siste 10 årene har vært preget av alvorlige depresjoner. «Det eneste som virkelig hjelper, er kjærlighet», skriver Springsteen. Ja, og så terapi og Klonopin (norsk: Rivotril) da.

Springsteen skriver godt og liketil, men på ingen måte like økonomisk som i sangene. Han kanaliserer den komiske kvasipredikantrøsten han ofte benytter seg av på scenen, og har en hang til ellipser ( … ), VERSALER, utropstegn og bløte, litt harry vitser.

Han skriver forbausende lite om selve låtskriverarbeidet, som det er grunn til å tro at er nitid. Dette er heller ingen bok for nerder som ønsker informasjon om uutgitte sanger og diskografiske detaljer. Bandkameratenes personlige problemer får vi vite en god del mer om, uten at det mest private henges ut til tørk.

Han tilkjennegir en sunn sexdrift som han bare sjelden («I’m On Fire», «Fever», «Tougher Than The Rest») har gitt uttrykk for i musikken sin, og en steilhet i arbeidsgiveransvaret overfor The E Street Band og resten av organisasjonen som kan synes hard. Alt dreier seg om å få jobben gjort.

(Medlemmene i The E Street Band har ikke samme lønn. Clarence Clemons fikk mer fordi han var en så viktig del av «imaget» Springsteen ønsket seg).

Denne jobben var lenge Springsteens ett og alt. Han er åpen og ærlig om hvordan han lenge skjøv alt annet fra seg, kjærligheten inkludert. Han tar fullt ansvar for skilsmissen med den første kona, Julianne Phillips. Det vil si: Pappas gener hadde sitt å si.

Selv nå som han er en 67 år gammel, «lykkelig» familiefar, med kone, tre barn og alle drømmer oppfylt, forblir Springsteen en skeptiker som tilsynelatende kun kan være ett hundre prosent seg selv, eller drømmen om den han kan være, på en scene.

60-årene, et tiår i livet han trodde han skulle «cruise gjennom», har vært beinharde. Ikke er han helt fornøyd med mottakelsen av de senere platene sine heller.

Springsteen er – til tross for de mentale plagene – en streiting. Det er ingenting mystisk med ham. Det er fullt mulig å bli godt kjent med ham via sangene han har skrevet, intervjuene han har gitt og bøkene som andre har forfattet om ham.

Det er selvsagt verdifullt å få historien om ham «bekreftet», rett fra artistens egen munn. Men litterært sett hadde han muligens vunnet på å skrive en ren prosabok om Doug, i stilen fra denne bokens suverent beste kapittel, «Vestkystens mann».

Kjersti Velsands oversettelse har en hang til ord og uttrykk som kan oppfattes som arkaiske (folk «jumper» rundt og er «med på notene»), men gjør en grei jobb med å speile Springsteens språk.

Man hører hvem som snakker. Og man skjønner at «Born To Run» er en av de relativt få rockartist-selvbiografiene som utvilsomt er ført i penn (ja, for hånd!) av artisten selv.

MORTEN STÅLE NILSEN