«Snowden»
DRAMA
USA. 6 år. Regi: Oliver Stone
Med: Joseph Gordon-Levitt, Shailene Woodley, Scott Eastwood, Nicolas Cage, Timothy Olyphant, Melissa Leo, Rhys Ifans og Tom Wilkinson.
Regissør Oliver Stone mener Edward Snowden er en helt. Det
er bare så synd at han ikke klarer å fortelle oss hvorfor. I sin iver etter å vise oss «mennesket Snowden» har Stone strippet historien så mye for friksjon at dette rett og slett blir ganske kjedelig.
Den virkelige historien om varsleren som lekket minst titusenvis av hemmeligstemplede dokumenter fra den amerikanske etterretningen (NSA), er både sensasjonell og intrikat.
Les også: Snowden vil reise fra Russland
Problemet er at «Snowden» ikke makter å gripe fatt i de hyperaktuelle problemstillingene den virkelige Snowden ønsker å løfte. I stedet får vi en flat utgreiing om hvordan en helt vanlig (men likevel genial) fyr tilfeldigvis oppdaget noe som var så drøyt at han ikke hadde samvittighet til å la være å si ifra.
Som i den Oscar-vinnende dokumentaren «Citizenfour» treffer vi Edward Snowden (Joseph Gordon-Levitt) for første gang på et luksushotell i Hong Kong. Det er første gang han møter de tre journalistene som senere skal gjøre ham og dokumentene han har stjålet kjent for en hel verden. Gjennom filmen veksler vi mellom å følge de fire på hotellrommet frem mot offentliggjøringen av materialet, og å se tilbake på hovedpersonens vei dit.
I takt med at han som dataingeniør for myndighetene får stadig mer innsyn i hvordan NSA overvåker sine egne og andres lands borgere, vokser Snowdens bekymring for egen sikkerhet. Han teiper for webkameraet på kjærestens PC, og gjemmer seg under et pledd når han taster inn passord. Det hele fremstår imidlertid mer som personlige særegenheter enn som noe du og jeg burde bekymre oss for.
Les også: Snowden vurderer å saksøke Norge
Blottet for nyanser maser filmen i vei om hvor forferdelig NSAs overvåkningsprogram er. Når vi heier på Snowden er det mest fordi alle rundt ham fremstår som nyttige idioter som enten ikke vet bedre, eller rent ut er onde. Så ensidig grusomt er filmens NSA at Snowden hadde vært den største idioten av dem alle om han ikke tok grep.
Den åh så sprudlende, poledansende og mer liberale kjæresten Lindsay Mills (Shailene Woodly) er selvfølgelig med fordi noe må stå på spill for helten. Den blodfattige kjærlighetshistorien fremstår likevel mest som et bein Stone føler han bør kaste til romantikkhungrige kvinnfolk og «andre som ikke forstår seg på data».
Det «Snowden» lykkes best med er å gjøre de teknologiske elementene i historien forståelig. Det er lett å henge med selv om dette handler om kompliserte overvåkningsprogrammer. En skarp klipp, bunnsolid foto og velfungerende Joseph Gordon-Levitt bidrar også til at det går helt greit å ta seg gjennom de 134 minuttene filmen varer.
Stilig er det likevel ikke. Når technoen kommer dundrede ut av høyttalerne i det superhackerens koder flyr over skjermen, føles Stone eldre ut enn han er (fylte nettopp 70).
Smått tåpelig blir det riktignok først da Snowden kopierer de mange, mange tusen filene over på sitt lille SD-minnekort. Filene blir overført akkurat i tide, og minnekortet kan finurlig lures ut i en Rubiks kube. Puh! Hadde dette vært det avgjørende øyeblikket filmen forsøker å gjøre det til, ville det vært dårlig gjort å røpe hvordan det ender. Men ingen fare.
Dette blir aldri spennende. Spillefilmen om Edward Snowden kunne blitt en urovekkende, småparanoid thriller. Dessverre er den redusert til en platt og glatt heltehistorie som aldri evner å forklare hvorfor den er spektakulær.
HANNA HAUG RØSET