Den første virkelige klassikeren fra Jaa9 & OnklP og (dessverre) kveldens eneste norske låtbidrag. Knut Anders fremstår i overkant konsentrert om en oppgave han aldri har gjort før – og neppe kommer til å gjøre igjen, Selve rappen går pustemessig helt fint, men kan tidvis bli en smule Ravi’sk i all sin stakkato stabling av ord, hvilket nok er et tegn på at han ikke er på hjemmebane. Men Knut Anders vinner seg fint igjen på å lage denne outsider-låta mer intens og gi faen-aktig ved å dra opp temperamentet mot slutten. Vel blåst!