De aller fleste kjenner selvfølgelig denne via Björk, men originalen er jo eldre enn som så. Typisk at nettopp Gunnhild tar et skritt utenfor allfarvei – hele hennes artisttype er slik, akkurat som Björk er. Og mentor Wendelboe påpeker endelig pusteteknikken hennes, som nå tones ned og er helt borte – med unntak av noen temmelig sterke hysj-lyder. Men selv om Björk er den åpenbare inspirasjonen her, kommer den gode, gamle Gunnhild frem igjen med sin sedvanlige selvtillit. Dynamikken mellom stillheten og eksplosjonene fungerer perfekt. Gunnhild har fått tilbake blikket!