Ah, Stevie Wonder og The Temptations. Bennett og Sinatra. Croonerne bak denne låten er ikke av de minste, men Knut Anders gjør ikke helt skam på forgjengerne, på tross av en nervøs og statisk åpning. Timingen tilhører ikke akkurat Sinatra. men Knut Anders gjør klokt i å holde tilbake stemmevolumet slik at resten av showet kommer til sin rett. For jeg mistenker at mentor Jens Wendelboe nikker mer rytmisk til sitt eget orkester enn til solisten. Ikke helt hjemmebane for Knut Anders, men et modig forsøk fra hans interessesfæres reservebenk.