ANIMASJON/BARNEFILM
«Kubo og det magiske instrumentet» («Kubo And The Two Strings»)
USA. 9 år. Regi: Travis Knight.
Norske stemmer: Jesper Leporanta, Ingrid Bolsø Berdal, Hans Marius Hoff Mittet, Svein Tindberg, Anne Marie Ottersen.
Animasjonsstudioet Laika har spesialisert seg på noe så forfriskende gammeldags som «stop motion»-animasjon; altså dukke-, tegne- og modellfilmer av den gamle, ekstremt tidkrevende bilde-for-bilde typen. («Kubo og det magiske instrumentet» benytter seg riktignok av dataanimasjon i noen overgangssekvenser).
Det visuelle uttrykket er etablert gjennom forgjengere som «Coraline og den hemmelige dør» (2009), «ParaNorman» (2012) og «Bokstrollene» (2014). Det lukter av tre, papp, lim og papir, og er mørkere og liksom mer underjordisk enn din gjengse amerikanske animasjonsfilm, både indirekte og direkte («Et førjulsmareritt») inspirert av en slags Tim Burton-estetikk.
«Kubo og det magiske instrumentet» må være det flotteste gildet deres til dato, en ualminnelig lyrisk animasjonsfilm inspirert av japansk folklore, uredd for tunge filosofiske temaer og spekket med uforglemmelige sekvenser.
På overflaten er historien enkel nok: Den lille androgyne gutten Kubo legger ut på en jakt etter sin avdøde fars rustning, hjulpet av en apekatt som ikke er den hun utgir seg for å være, samt et billelignende insektmonster – en tidligere en samurai som skal ha hatt Kubos far som mester, men som nå lider av hukommelsestap.
De blir jaget av sin mors to søstre og bestefaren. Moren hans, viser det seg, var datter av «Månekongen», en slem gammel mann som bor blant stjernene og forakter menneskelivet på jorden, som han anser for å være en «trussel mot himmelen».
HÅNDLAGET: Animasjonen er en fryd for øyet. Foto: UNITED INTERNATIONAL PICTURES.
«Kubo og det magiske instrumentet» handler om hvordan våre kjære som er borte lever videre i minnene våre. Minner, samt historiefortelling og musikkens mystiske kraft. Kubo er nemlig utstyrt med et tradisjonelt japansk strengeinstrument som kan få origamifigurer til å briste ut i levende liv når han berører strengene.
Døden er tung materie for en animasjonsfilm for barn (enskjønt «for barn»: dette er en animasjonsfilm for folk i alle aldre). Så det er til Laika-folkets evige ære at det aldri føles slik. Filmen er filosofisk og stundom trist, men full av magi og tre-fire slagscener som vil få deg til å måpe henrykt.
Den styrer ikke helt klar av de sentimentale vittighetene som preger nesten alle moderne amerikanske animasjonsfilmer. Men nesten. Og den er mer tro mot fantasien slik den faktisk arter seg, enn de aller fleste.
Den norske talen er uhysterisk og sober (med en ugjenkjennelig Ingrid Bolsø Berdal på «østlandsk»). Laika har fortsatt noe å gå på når det kommer til effektiv, økonomisk historiefortelling. Men visuelt – og emosjonelt – er «Kubo og det magiske instrumentet» fjetrende flott.
MORTEN STÅLE NILSEN