Konsertanmeldelse: Red Hot Chili Peppers

Konsert: Red Hot Chili Peppers

Sted: Telenor Arena

Publikum: Ca 18.000

Aktuell plate: The Getaway

Stikkordet er jamming, denne metaforiske sammenligne-penisstørrelse-øvelsen som sjelden blir interessant. Red Hot Chili Peppers har gjort det til en vane å starte hele konserten på denne turneen med en jam, så også på Fornebu. Det vitner om en selvsikkerhet som grenser til arrogansen.

Og tro nå ikke at den første jammen blir den siste. Gutta duellerer med hverandre flere ganger gjennom konserten og gir publikum rikelig med dopauser. Midtpartiet av konserten er sågar en lidelse; da ruller aldri funken, men stamper.

I en slik løssluppen setting er det på ingen måte overraskende at gitarist Josh Klinghoffer plutselig står alene og synger Cat Stevens' «Wild World»...

Likevel - når man er ferdig med å ryste på hodet av guttas innadvendthet, fortsetter hodebevegelsene over chilipeprenes suverene evne til å gi publikum gullkorn fra katalogen rett etter at jammen er ferdig.

Etter den innledende kakafonien, rulles agnet ut fortløpende. Først med deilige «Dark Necessities» og deretter «Dani California» og «Scar Tissue» på løpende bånd. Slik leker Red Hot Chili Peppers seg gjennom hele konserten; det frydefulle følger det idiotiske hånd i hånd.

Og det kan man sikkert tillate seg etter en mannsalder i funkrock-bransjen. Energien er heldigvis intakt, selv om den ikke alltid vendes ut mot publikum. Anthony Kiedis (som ikke burde trimme bart, strengt tatt) har blitt litt veikere i stemmen og treffer ikke alle toner som han bør, men er fysisk høyt og lavt som den kalifornske strandbomsen han er og ser ut som.

Relevans er imidlertid ikke et ord man umiddelbart fester på denne gjengen i 2016, men vi snakker tross alt om ett av verdens største rock-band, iallfall for tyve år siden. Så lenge de fremstår skjerpet, er alt tilgitt. Og det er de, selv om vi snakker om et band der opptakskravet for å bli gitarist er å pumpe dritt inn i blodårene.

Heroinist-listen er lang i Red Hot Chili Peppers - fra John Frusciante via Dave Navarro til originalgitarist Hillel Slovak som tok overdose allerede i 1988. Hans sprøytekompis, vokalist Anthony Kiedis, klarte seg heldigvis.

Det er smak av fordum storhet å se Red Hot Chili Peppers, og det er ingen tvil om at det eldre stoffet sitter best hos publikum, ikke minst når «Californication» og «Under The Bridge» (gutta har tydeligvis blitt for gamle til falsettkoring, men pyttpytt) kommer etter hverandre.

Og ikke for å glemme «By The Way», før Flea kommer gående på henda inn til ekstranumrene som avsluttes med «Give It Away».

Da har vi deltatt i et nesten to timer langt hyggetreff med gamle venner, i et litt for stort lokale med litt for dårlig lyd. Ikke at de betyr så mye for oss lenger, men det er fint å møte dem en gang i blant.