Å gå løs på en gjennomsiktig, fantastisk ballade fra det store amerikanske folk-ikonet Alison Krauss er som å debutere på rodeo; du kan bli kasta av oksen når som helst. Og striøyde Gunnhild er på vei i bakken innledningsvis når ettertanken i teksten blir baktung. Hun synger plettfritt, dog med irriterende innpusthikst, men virker rett og slett for knytt i sin iver etter å formidle teksten hun selv har så nært forhold til. Synd, for sist helg blåste hun alle av banen.