ALBUM: POP
Britney Spears
«Glory»
RCA Records
Det har ikke bestandig vært lett å være Britney Jean Spears.
Mellom offentlige samlivsbrudd, paparazzi-beef og drastiske sveisbytter, har hun også gitt oss tidløse klassikere som «I’m a Slave 4 U», «Everytime» og kanskje århundrets beste pophit, «Toxic».
Og la oss ikke glemme hele «Blackout» (2007), som var noe så sjeldent som et vitalt megastjernealbum som faktisk forutså en musikktrend. To år før lyden av dubstep gikk pop, tok Britney oppgjør mot alle haterne sine over LFO-bass, som fram til da nesten utelukkende tilhørte den britiske undergrunnen.
Det er i overkant å forvente flere slike album fra en popartist, men etter det har hun gradvis mistet det.
Comebacket: Tok med seg sine største hits til Billboard Music Awards-scenen
At Las Vegas-showet hennes, «Piece Of Me», fra 2013 ble oppkalt etter en låt fra «Blackout», understreker egentlig bare hvor ubetydelig musikken hennes etter 2008 har vært.
Dr. Luke-samarbeidet «Femme Fatale» (2011) var et mageplask, og på «Britney Jean» (2013) betalte hun planetens verste EDM-produsent, will.i.am, for å maltraktere det lille som var igjen av egenart.
Hvilket tar oss til «Glory», hennes niende album, og det første hvor Britney nesten utelukkende etterlikner sine etterkommere.
Britney fortrenger seg selv og låter egentlig aller mest som Selena Gomez.
Det er ikke bare en fortrengt Disney-fortid Spears har til felles med den yngre stjernen. Låtskriverne bak Gomez’ 2015-hit, «Good To You», Justin Tranter og Julia Michaels, har skrevet 7 av de 17 låtene på «Glory» (deluxe).
Las Vegas-showet: Tjener seks millioner i uken
Det er to tanker som stikker ut gjennom platen, den ene er «Leave Selena alone», og den andre er «Hvor er du, Britney?».
Hun åpner på «Invitation» med sin ypperste imitasjon av FKA Twigs. Hun gjør også sitt beste for å kanalisere Katy Perry, Meghan Trainor, Jessie J og nevnte Selena Gomez i løpet av de fem neste sporene.
NIENDE ALBUM: Glory er det siste i rekken av Spears sine album
Likhetene med Gomez er mest påfallende på «Better», men også den litt norske «Just Luv Me» (produsert av Haldens store sønn, Cashmere Cat) og den karibiske «Slumber Party». Låter som kunne ha vært bra om de hadde kommet ut et halvannet år før.
Britneys aktualitetsjag får «Glory» til å framstå som en samling låter langt mer relevante artister takket nei til i fjor.
Svarer på kritkken: Snakker om fordelen med retusjering
Eller i 2005, som platens verste er et eksempel på. Med hakkete kassegitar og refrenghyl låter «Do You Wanna Come Over?» som en parodi på N.E.R.D. Legg til den irriterende «Private Show», antiklimakset «Clumsy» og den intetsigende singelen «Make Me…» med den anonyme kjekkasrapperen G-eazy, og du har nesten en kalkun foran deg.
«What You Need» er i utgangspunktet en godt behersket og engasjerende retrogreie med hakkete blåsere, men kollega Christina Aguilera lagde et dobbeltalbum ut av denne låta for ti år siden.
«Glory» får en liten oppsving, nesten ene og alene av «Liar», gigapop der Britney låter helt som seg selv ved siden av både litt Drake(!) og mye Kate Perry-tendenser i refrenget.
Men så understreker hun albumets identitetskrise med «Coupure Electrique», en i utgangspunktet blodsensuell låt som gruses av Britneys begredelige franskuttale.
Où es-tu, Britney?
BESTE LÅT: «Liar»
SANDEEP SINGH