Sundli trekker seg selv inn i Seigmens største og, tekstlig, mest uforståelige hit. Den høres sånn sett like mye ut som Gåte, som Seigmen. Ikke at de to bandene i prinsippet var og er så himla langt fra hverandre i utgangspunktet. Men de begrensede melodilinjene gir henne ikke nok å spille på. Det løser hun med det voldsomme bruddet som snur oppned på det meste på slutten. Fra derfra løftes både låt og vokalist langt inn i en voldsom utenomjordisk fjellhall, langt fra det kalde urbane opprinnelsespunktet. Med ting jeg ikke ante eksisterte i denne låten.