Verdensangsten til Joachim Nielsen er allerede godt behandlet av Skybakmoen sammen med trønderske Hopalong Knut. Denne versjonen ligger vel arrangmentsmessig nærmere den, uten å tafle med ska. Han synger som en trygg Jokke-kopi. Uten å høres ut som om han egentlig verken er redd for, eller tror noe på at det tikker et eller annet under og inni ham. Det reddes av osende sceneerfaring. Å kalle det en nesten-eksplosjon er dog å overdrive.