ANIMASJON/FAMILIEFILM
«Oppdrag Dory» («Finding Dory»)
USA. 6 år. Regi: Andrew Stanton.
NORSKE STEMMER: Siw Anita Andersen, Dennis Storhøi, Trond-Viggo Torgersen.
Dory stakk avgårde med en god del av showet i «Oppdrag Nemo» i 2003. Så man kan spørre seg hvorfor det tok Pixar og Disney 13 år å ofre en egen helaftens film på den lille blå fisken som lider av kortidshukommelsestap (egentlig står det så som så til med både den lange og den korte hukommelsen).
Kanskje er det sporene som har skremt: Med et ekstremt hederlig unntak for «Toy Story 2» (1999), som overgikk originalen, har ikke vår tids mest sentrale animasjonsstudio – da tenker jeg på Pixar snarere enn Disney – vært så fryktelige heldige på oppfølgerfronten.
Altså, det har jo blitt penger av det. Men rent kreativt synes Pixar som regel å yte bedre når de har ferskvare mellom hendene. Til det er det bare å si: Gratulerer, hurra og måtte-det-fortsette-sånn. Da skal vi gjerne unne dem, og oss, filmer som «Oppdrag Dory» – idiotsikre mellommåltids-fortsettelser av elskede originaler.
Når jeg sier «fortsettelse» og «oppfølger», mener jeg egentlig «reprise» og «kopi». «Oppdrag Dory» er på avgjørende måter den samme historien én gang til, spunnet rundt det samme action-navet: Noen er forsvunnet og må finnes, og jakten går i sjø og på land, i et til tider vel heftig tempo, inntil oppdraget er utført og alle er glade.
KAMELEONBLEKKSPRUT: Dory får nye venner i «Oppdrag Dory». Foto: THE WALT DISNEY COMPANY NORDIC.
Denne gangen er det Dorys mor og far som er etterlyst. Dory kom bort fra dem da hun ble tatt av understrømmen som liten (hun husker ikke helt!). Kan de befinne seg et sted i vanntankene eller bak de mange låste dørene på Marint Liv Instituttet? Og – gulp! – kan det være at de er på vei til Cleveland?
Alle som har sett «Oppdrag Nemo» – og alle har sett «Oppdrag Nemo» – kan tenke seg resten: «Oppdrag Dory» er mer eller mindre én lang halsbrekkende jaktsekvens, med noen sentimentale pauser og et par rabagast-aktige komiske innslag attåt.
Visuelt er filmen nesten like fin som den forrige. Scenene på havets dyp er fargerike inntil det det psykedeliske, med en endeløs strøm av fabelaktig aerodynamiske (livs-)former. «Person»-galleriet – en nærsynt hai her, en kameleon av en blekksprut der – er også tilfredsstillende.
Sekvensene på land stanger mot det smått stressende. Filmen er er stundom noe på tuppa i sin iver etter å ikke skuffe.
Spesielt kritisk anlagte voksne vil muligens rynke på nesen av mangelen på noe nytt å fortelle. Men det finnes neppe det barn som ikke vil elske, elske, elske «Oppdrag Dory».
MORTEN STÅLE NILSEN