Plateanmeldelse: Frank Ocean: «Blonde»

ALBUM: R&B

(Boys Don’t Cry)

Har du noen gang sett eller hørt Beyoncé vike for noen andre? Hun står fremst. På scenen, på omslaget, i videoen og i lydbildet. Selv når hun samarbeider med ektemannen krever hun all oppmerksomhet. For Queen B setter seg ikke i baksetet for noen.

Noen andre enn Frank Ocean, da.

For en type, denne Christopher Francis Breaux. Han har fått med seg Beyoncé Knowles og Kendrick Lamar, to notoriske showstjelere, og bruker begge som korister. Ja, helt seriøst.

Det sier litt om Oceans status, at to av vår tids største stemmer steller seg i skyggen hans. Hele verden virker fanget i en «breauxmance».

Men er det så rart? «Nostalgia, Ultra» (2010) og «Channel Orange» (2012) viste begge at Ocean er denne generasjonens største formidler av følelser - med en like gudbenådet strupe som penn.

De siste årene har han kanskje vært mer kjent som en ekspert på å pine sine tilhengere.

Det har nesten blitt en slags perfomance-kunst. Oslo følte hans vrede i 2012 da han forlot Øya-scenen etter bare fire låter. Året etter ble Hove snytt for «Swim Good». Verre har det vært med de ørten villedende datoene «Boys Don’t Cry» liksom skulle lande det siste året. Og den irriterende videostrømmen for to uker siden? Frank finner alltid på en måte å hoppe av i svingen.

Selv «Endless», den fine, men svært upraktiske «visuelle» bonusplaten han droppet på fredag, virket som en digresjon.

Men i går kom «Blonde», det som med all sannsynlighet er den endelige platen. Og i Beyoncés ånd, handler det hele om hovedpersonen.

Det er hans stemme, hans ord og hans følelser i spotlighten, uten fancy produksjonsdetaljer som trommer i veien. Gjester som James Blake og den svenske Sad Boy-høvdingen Yung Lean er mer fremtredende enn Knowles og Lamar, men sammen med ulmende synther og tåkete gitarer er de likevel bare kulisser i «the Ocean show». Et show så spartansk at låtene føles som skisser. På den gode, impulsive måten.

Åpningskuttet «Nikes» er en slags forvrengt fetter av «Pyramids», som rører i den samme materialismen og smerten. Låten leverer også fra seg noen av platens mest minneverdige linjer. Fra åpningsreferansene til Shakespeare og Knicks-spilleren Carmelo Anthony til hommage til avdøde ASAP Yams og Pimp C.

Ikke minst: «RIP Trayvon. That nigga look just like me».

I total kontrast med den frie strukturen i «Nikes», er «Ivy» et eksempel på hvor stødig Frank Ocean er som popskribent når han spiller etter gjenkjennelige regler. Se opp for Prince-hylene!

Den Pharrell-produserte «Pink + White» er det nærmeste man kommer en konvensjonell låt lydmessig. En varm og nydelig sonisk slektning av «Sweet Life» om rus, enten den er naturlig eller kjemisk. Det mest påfallende er hvor lite man merker Bey i bakgrunnen.

De sterkeste kuttene er «la oss være alene sammen»-hymnen «Solo» og den svale «White Ferrari» med James Blake, som er basert på Beatles’ «Here, There and Everywhere», og inneholder albumets kanskje fineste linje: «I’m sure we’re taller in an another dimension/You say we’re smaller and not worth the mention».

Platens definitive høydepunkt er Elliott Smith-lånet «Siegfried», hvor Frank Ocean tør å påstå at han ikke er modig.

Han dreper kanskje ingen drager, men denne platens antikomersielle uttrykk beviser det motsatte.

Der «Channel Orange» i større grad kan nytes med andre, er «Blonde» en konsentrat av forgjegerens mest innesluttede sider. Den er et whiskyglass av en plate som nytes i selskap med sin egen puls.

BESTE LÅT: «Siegfried»»