Konsertanmeldelse: Kygo med venner

KONSERT: Kygo med venner

STED: Cloud nine festival, Koengen, Bergen

PUBLIKUM: 23 000 (utsolgt)

For Kygo er livet enkelt: Han spiller så lenge han kan. Så stopper han.

Og det er også det utfordrende, nærmest provoserende med EDM-helten. Han er så ordinær. Streit. Skikkelig. Han har innloggingen på skolesystemet «It’s Learning» som artistnavn.

Men ingenting med suksessen eller festivalen hans i Bergen er ordinært.

Det vil si: Selv om den solgte ut raskere enn Paul McCartneys bergenskonsert er musikken i seg selv en halvslapp affære. En bunt av de middelmådige artistene som blant annet bidrar på «Cloud Nine»-albumet. Pluss Matt Corby, den eneste som forsvarer en slags oppvarmer/festivalbandstatus. Han er for øvrig ikke med i hovedshowet.

Kygo-protegé og DJ Sonny Alven spiller nye låter, men får best respons av Karpe Diems «Lett å være rebell i kjellerleiligheten din». Som er en av de siste låtene før Kygo går på selv i augustmørket.

Ikke som alminnelig rebell, men i en voldsom og svulstig introsak som ender i Gørvell-Dahl i den DJ-boksen, pidestallhøyt hevet over scene og publikum, sammen med Parson James og en brennbar versjon av «Stole the Show».

En ekstremt spektakulær åpning.

For spektakulær, skal det vise seg.

De fleste av vokalbidragsyterne fra albumet er i Bergen. Det er flott. Men intensitet og interesse faller betraktelig på alle disse DJ-miksene som Kygo insisterer på å plassere innimellom live-låtene. «Younger», «Fiction», «Miami» og «I See Fire» oppleves ikke mer enn som klipp fra en små-avansert Spotifyspilleliste.

Hovedpersonen selv er strålende fornøyd, og gjentar flere ganger hvor sinnsykt bra det føles å være tilbake i verdens beste by.

Det er utvilsomt sant.

Utfordringen er at 24-åringen åpenbart har hatt så lyst til å bidra med noe stort og minneverdig at showet virker å vokse over hodet på samtlige.

Publikum har fått utdelt armbånd som pulserer og skifter farge og rytme etter låtene. Scenen har fire skråstilte skjermer i Kygo-form. Det som skjer på skjermene er fantasiløst og tomt. Animasjonene er tidvis mer skjermsparergrafikk enn noe tilfører låtene substans. I stedet for å skjule hvor like låtene er, forsterker de det repetetive.

De gangene man prøver å gjøre noe mer blir det et vulgært kaos. Den omdiskuterte remiksen av «Sexual Healing» støttes for eksempel av dansende silhuettdame i solnedgang. Samtidig initierer låten utsendelsen av enorme mengder badeballballonger. Og plutselig dukker en saksofonkar i bar overkropp og bukseseler på scenen. Alt sammen i løpet av snaue tre minutter.

Vokalistbidragene får et snev av konsertglede over seg. Det andre glir sammen i et voldsomt og formelbasert monster, der den jordnære superstjernesjarmen som preget Bergenfestkonserten i fjor fullstendig forvitrer i behovet for å framstå, tja, olympisk.

Han klatrer metaforisk høyere og høyere, og introduserer en helt ny låt, laget sammen med U2. Den høres ut som en slapp «Even better than the real thing» i møte med noe som kunne vært en Stargate-produsert Rihanna-låt. «You're the best thing about me» har mye opphakket Bono-vokal og typisk breial Bono-tekst. Sensasjonen i dette virker ikke helt å gå inn på publikum, som applauderer avmålt både før og etter.

Derimot er de mye mer begeistret for den nedstrippede versjonen av «Fragile». En rørende og sterk akustisk versjon, der Labrint faktisk briljerer.

Herfra og gjennom ekstranumrene er konserten da også betraktelig mer interessant og oppløftende: Kygo fjerner seg fra Kygoboksen og får hjelp av en ikke-introdusert strykekvartett (overdøvet på «Nothing Left», men får forskjønne «Firestone»). Før alt ender tilbake i boksen med Conrad Sewell og voldsomme mengder fyrverkeri.

«Dette har vært helt, heeelt sinnsykt. Det har vært den beste kvelden jeg har spilt på noensinne», sier han.

For Kygolivet er enkelt, ikke simpelt. Det trenger bare ikke være så krampaktig spektakulært.