KONSERT: Kvelertak
STED: Øyafestivalen
PUBLIKUM: ca. 5000
AKTUELT ALBUM: «Nattesferd»
Det skulle vært en enkel jobb for hubromancerne i Kvelertak. I stedet ble det en litt annen form for struping.
For første delen av den timeslange konserten sliter med lyden. Og sliter er et mildt begrep.
Åpneren, en av årets beste låttitler, «Dendrofil fra Yggdrasil», høres mest ut som en pistrete bladløs busk. Lyden er bleik og bassløs. Hadde det ikke vært for volumet kunne den like gjerne vært spilt gjennom en mobiltelefon.
«Hører jo ingenting», kommenterer en kar.
Dette har ikke noe med undertegnedes plassering i lokalet å gjøre. Jeg står på samme sted som på New Order dagen før. Da var lyden klokkeklar, ren og nærmest velduftende. Selv forsøk på å flytte seg nærmere og lenger bak har liten effekt.
Til og med en noe prematur avlevering av «Mjød» sliter med lyden. Men den kan publikum teksten på uansett. Og de 10-15 fremste radene har for lengst øldusjet seg i flygende halvlitere.
Like fullt forsmedelig og forstemmende, siden settet i seg selv er – om man kan kalle noe så voldsomt og bråkete for noe slikt – nydelig.
Men så, omtrent da de går over til tittelåten fra årets album «Nattesferd» spiller lydfrekvensene på lag med Øyas sirkustelt.
Kanskje det virkelig skjer da Marvin Nygaard tar bassoloen midt i publikum. Eller når Erlend Hjelvik endelig bryter «no crowd-surfing»-regelen som henger som en meningsløs pekefinger i lokalet.
Uansett er det forlengst snudd på «Heksebrann», denne perfekte pyrostormen av en gitardruknende reise. Hadde den vært en del av en TV-serie, ville den vært fem sesonger alene.
Derfra og ut lager rogalendingene en festivalavslutning slik den skal være, med trykk på fest og helt uten tanke på at det noensinne skal være over.
Men det så lenge stygt ut.
For ikke å snakke om hørtes.
TOR MARTIN BØE