KONSERT: Midnight Choir
STED: Øyafestivalen, Oslo
PUBLIKUM: ca. 2500
Øyafestivalen har hatt noen slike øyeblikk også tidligere, spesielt med Knutsen & Ludvigsen og Mr. Oslo, Lillebjørn Nilsen.
Lørdag var det Midnight Choirs tur til å åpne festivalens siste dag med den tradisjonelle formiddagskonserten.
Sett denne? New Order: Tidløs tolvtommerdisco
Og som de innfridde! Det mest gledelige comebacket i norsk rockhistorie kulminerte i Øya-amfiet med en konsert det kommer til å gå gjetord om lenge, fra den majestetisk duvende åpningen «Don't Turn Out The Light» til den vulkanske utblåsningen avslutningsvis med «Ballad Of Emma DeLoner».
Kontrasten var stor fra det voldsomme trøkket fra New Order i et gjørmete Sirkus-telt fredag kveld til den melankolske timen i svakt solskinn formiddagen etter.
Men det trøkker mer enn noensinne fra Midnight Choir også, spesielt fordi Atle Bystrøm – eller Al DeLoner, om du vil – har satt inn et ekstragir i gitarspillingen og fremstår nå atskillig mer som gitarhelt enn han gjorde i den første omgangen med Midnight Choir.
Les også: Highasakite på Øya: En storm av følelser
Dette gir midnattskoret en helt unik dynamikk i uttrykket, en dynamikk som tidligere hvilte mest på vokalist Paal Flaatas vidunderlige evne til å buldre helt nede i det dypeste stemmeleiet før han hoppet opp et par oktaver og satte virkelig kraft bak stemmebåndene.
La det være sagt med én gang; Flaata besitter fremdeles den samme forbløffende evnen til å uttrykke sorg, smerte og nær sinne når han klemmer til på höjdare som «Mercy Of Maria» og «Muddy River Of Loneliness». Finnes det egentlig en vokalist med det samme følelsesregisteret i Norge?
Da Atle Bystrøm la vekk mandolinen og grep elgitaren på sistenummeret «Ballad Of Emma DeLoner» lørdag formiddag, innledet han dessuten en flere minutter lang, rasende gitarsolo som fremdeles henger igjen i løvtrærne i Tøyenparken. Helt legendarisk.
Måtte denne gjengen skrive ny musikk, fort!
STEIN ØSTBØ