PJ Harvey
Amfiet, Øyafestivalen
Publikum: Ca. 10 000
Aktuelt album: «The Hope Six Demolition Project»
Folk tar platene hennes så usedvanlig (og fortjent) alvorlig at det egentlig er litt underkommunisert hvilken eminent, nervestinn sceneartist PJ Harvey er.
Det var da også bare to ting i veien med konserten hun holdt på Øyafestivalens største scene i går. Begge i og for seg alvorlige.
Det første er at det nye materialet hennes, fra «The Hope Six Demolition Project», ikke er hennes beste. Det kommer bedre til sin rett på konsert enn på plate, ja visst. Men det er når hun begynner å spille sanger fra det forrige albumet, mesterverket «Let England Shake», at man begynner å føle på hvor briljant hun er på sitt ypperste.
(Forskjellene de to platene imellom gjør seg aller mest gjeldene i tekstene: Hvorfor i all verden byttet hun ut poesi med flat journalistikk?).
Det andre problemet er den stadig summende plapringen fra de mer uoppmerksomme delene av publikum. Da PJ spilte på Sentrum for noen år tilbake, kunne man virkelig, virkelig høre en knappenål falle. Ikke så her, hvor folk med ørepropper (!) snakker høyt med hverandre litt for gjennomgående til at det er noe ålreit.
NOK EN FJÆR I HATTEN: Britiske PJ Harvey på Øyafestivalen. FOTO: TROND SOLBERG/VG
Noen blant oss holder britiske Polly Jean Harvey for å være det siste/yngste vaskeekte geniet i det man før kalte «rock»; den bluesderiverte musikken som dominerte populærkulturen i fem tiår.
Diverse folkemusikksjangre har for alvor entret musikken hennes nå. Men det hun synger, er like mye blues. Nå om dagen bare unntaksvis om personlige og private ting. Den voksne Polly Jean vier det store talentet sitt til de største av alle tenkelige temaer: Krig, nød, selve klodens undergang.
Det ni mann sterke bandet hennes – de kom marsjerende inn, som til kamp – har et skyhøyt presisjonsnivå, og jobber dedikert for artisten i sin midte. Lyden er eksellent. Polly er teatral i svarte skinnbukser og lilla gevanter, med en fjærpryd plassert på hodet, som en mager Madam Mim med all verdens anselige elendighet i blikket. Hun spiller mye saksofon nå. Rører ikke gitaren.
Hun er konsentrert, men cool (for noen fantastisk tøffe blues-«moves» i begynnelsen av «The Ministry Of Social Affairs»!). Og utrolig, kledelig seriøs.
Det var ekstremt bra. Men noen typisk festivalartist er nok PJ Harvey ikke.
MORTEN STÅLE NILSEN