Konsertanmeldelse: Julia Holter

PUBLIKUM: ca. 5000

Julia Holter lager noen av de fineste og rareste popsangene på denne siden av Kate Bush og Sirkus Arnardo.

Samtidig er det den mest stillegående musikken tilgjengelig for de av oss som ikke klager på Festspillenes kunstneriske profil.

Sånn sett var spørsmålet i forkant av hennes første Øya-konsert: Kunne hun klare å gjenskape de krystallklare, lekre og perlende låtene sine, live, helt der ute blant nasjonens største skravleklasse?

Det skal vi komme tilbake til.

Først dette: Kall det sakteflytende kammerpop med motvillig rytmikk, eller mystiskdurende progjazz med vanskelig balanse. Denne båsen er vanskelig å sette, men i Holters versjon består den av fire musikere, inkludert henne selv.

De heller mer mot jazzens krav til besetning, med kontrabass, fiolin og trommer. Holter selv behandler keyboardet som et flygel, mens bassisten like gjerne bruker bue som fingrene for å få lyd.

De beste låtene hennes bobler av dette. Lyd, altså. De har lekne innfall som klatrer rundt i publikum og ler mens de hopper fram mot konklusjonen. For eksempel åpningslåten «Silhouette». Og ikke minst den sirkussjøsyke avslutteren «Sea Calls Me Home». Sannsynligvis første gang seiersplystring og lykkelig marsjtakt blir brukt som virkemiddel i en konsert i Tøyenparken.

Innimellom alt dette blir de rolige sangene hennes mer og mer mediative ettermiddagståker. For å komme til gøyal leamuspop som «Feel You», er det minutter av monoton samtidspop å vente seg igjennom. Det er fint, men utfordrer den indre og urolige seksåringen i oss alle.

Sånn sett morsomt at noe av det eneste hun sier i løpet av hele konserten er en ganske generisk hyllest av Oslo, avsluttet med «I’m very happy». Med gravrøst og steinmimikk.

Og da er vi tilbake til utfordringen i starten. Klarte en samtidskunstner/musiker fra Los Angeles å få Øyafestivalens bablende publikum til å klappe igjen?

Selvsagt ikke.